Vokse, nå....

Jeg har nevnt det tidligere at mannen min og jeg er enige om at Ask vokser om natta når han sover. Jeg begynner å tro at det er tilfellet. Fra å gå fra for to dager siden å være lille Pølse, som syns det var gøy men skummelt å leke med Aida, til i dag og nesten ha overtaket så veit jeg ikke hva jeg skal tru. Vi gikk innom Zafira i dag, som vi stort sett pleier å gjøre når vi er på tur, og skulle hilse på.

Vanlig scenario er dette: Jeg slepper Evin og Ask når vi har kommet oss innafor porten. Så ringer jeg på, og Aida, men Carmen etter, løper ut i ekstase! De VEIT hvem som kommer på besøk. Aida hiver seg over Ask i det resultat at Ask blir litt fortumla og løper mellom beina mine. Der sitter han som en katt og gyver løs med labbene på Aida. Men ikke i dag. Det var som om Ask hadde bestemt seg for at: ok, skal vi leke så skal vi leke! Og jeg skal jaggu ikke være noe dårligere enn deg selvom jeg ikke er like høy og sterk. Så dermed er det Ask som løper etter Aida for å leke. Tøffe gutten! Men etterhvert fikk Aida tydeligvis nok av den nye eplekjekke lekebestevennen, så hu tok resolutt tak i halsbandet hans og heiv Ask rund og la han på rygg. Både Zafira og jeg blei stående me det kvalt gisp. Vi var rett og slett sjokkert. Makan til skittent tai-kwondo-grep har vi aldri sett før. Jeg tror ikke verken Aida eller Ask egentlig skjønte hva som skjedde før alt var over. Så da fikk i allefall Aida demonstrert at Ask enda ikke kan måle seg med henne... når det kommer til stykket.....

Vaske vaske vaske

Ja da er situasjonen denne hjemme: Evin er i røyting og Ask er ikke husrein enda. I tillegg har vi teppe i stua, så jeg har fått en ekstra hobby. Støvsuging og vasking! Vi bor i et gammelt hus med betong-gulv rett ned på råkjeller, så da vi pusset opp for to år siden, valgte vi å ha teppe i stua pga varmen. Det er fryktelig kaldt her om vinteren, så teppet luner godt. Men den gang hadde vi kun èn katt. Nå har vi to katter og to bikkjer.... Det er i og for seg helt greit, men akkurat nå er som sagt Evin i røyting, og han slepper all underpelsen. Og på en Sheltie så er det MYE pels. Jeg grer han to ganger i uka, og det er en mellomstor kanin som går av hver gang, men det er også en mellomstor kanin som befinner seg litt rundt om kring i huset hvis jeg ikke får støvsugd en dag. Og om jeg da holder kaniner unna gulvene, sofaen, puter, hyller, badet, klær og jeg veit ikke hva, så er det alltids noe å vaske! Og Ask som den snille valpen han er vil jo gjerne hjelpe til med å vaske etter seg... Riktignok på sin måte...

Ask skal vaske selv...

Og i dag da jeg skulle måke ute, siden snøen ikke har tenkt til å gå noen steder på ei stønn, så var alle gutta med på det òg. Og de var til ca like mye hjelp der som inne. Men man skal ikke kimse av underholdninga de setter i gang med når jeg jobber! Og for en iver og for et pågangsmot. Det ender stortsett med at jeg bare gir opp og blir stående og le. De er jo verdens skjønneste gutter som ikke vet bedre :)

Vi hjelper til altså!

Opprør i flokken

Så er dagen kommet. Vi har jobbet oss igjennom ny valp i huset, aksept fra katter, aksept fra Evin, lek og mas, soverutiner, turer osv. Nå har en av de siste brikkene falt på plass. Ikke det at ting er fullstendig nå, men det er ikke langt igjen! Nå spiser de sammen, leker sammen, er rimelig greie på tur, dilter etter hverandre og Ask er fullstendig innlemmet i flokken av Evin. (som tross alt er flokkleder nest etter mamma)

Mons og Miller rotter seg sammen

Men det har skjedd endel forandringer hos oss underveis. Før Ask kom så flokken sånn ut:


1: Mons
2: Evin
3: Miller


Evin turde ikke konkurrere med Mons og de hadde heller aldri noen kamp om hvem som bestemte. Begge veik, men begge bestemte også. Evin tok til seg Miller, så Miller blei ungen i flokken, og den som Evin passa på. Så kom Ask. Plutselig så flokken sånn ut:


1: Evin
2: Mons
3: Miller
4: Ask.


Nå har plutselig Ask blitt den som Evin tar seg mest av og Mons har rykka ned et hakk, mens Miller står på samme plass. Så skjer følgende her hjemme i flokken: Mons og Miller rotter seg sammen mot Evin og Ask. Så nå har vi to fronter mot hverandre her hjemme. De aksepterer hverandre, men holder seg til sine egne. Det er et fantastisk og finurlig skue om dagen og det imponerer meg stadig!

Evin og Ask rotter seg sammen

Gutta boys

Det er utrolig moro å følge gutta om dagen. Ask lærer så mye av Evin, men Evin lærer faktisk endel av Ask også. Evin har f.eks aldri lekt noe så lenge han var aleine her. Hvis jeg kasta en ball eller en pinne så sto han bare og så dumt på meg. Han skjønte virkelig ikke greia med verken å løpe etter noe, eller å leke. Det hendte en gang i mellom at han prøvde å innby til lek, men han blei fort lei. Så kom Ask i hus. I begynnelsen var Evin bare irritert og syns at Ask masa mye. At det blei mye styr. Ask på sin side prøvde å gire opp Evin og få han med på leken, men til ingen nytte. På tur med Aida og Carmen så pleide Aida i tillegg til Ask å få gira opp Evin, men det samme resultatet kom der. Evin syns det var masete og unødvendig.

Evin og Ask i aksjon

Men her om dagen så satt jeg i stua og Evin la seg over på ryggen på gulvet. Ask gikk rundt og skjønte ikke helt hva Evin ville. Ville han leke? Underkaste seg? Lure han? Ask var forvirra. Men så inviterte Evin til lek. De lekte sammen, og Evin lekte for første gang! Det var så utrolig å se på. Og siden den dagen så har de pleid å ha hvertfall èn lekestund hver kveld. Det er så godt å se hvordan Evin lærer ting og hvor mye mer aktiv han har blitt. Nå går han til og med rundt og stjeler lekene til Ask. Jeg ler meg i hjel. Voksne gutten min skal ha makta over lekene til en 3 måneder gammel valp. Og nå ligger de i stua ved siden av hverandre, med hver sin leke.....

En ny verden ute

"Jeg veit jeg er pen..."

Jeg veit jeg sier det ofte, men jeg klarer ikke slutte å bli imponert over hvor fort Ask vokser om dagen. Han blir nesten større over natta. Og nå har han gått fra å være bebi til å bli en skikkelig gutte-gutt. Jeg ser at personligheten hans kommer tydeligere fram, han tør mer og han har virkelig egne meninger! Det er deilig å se at ting begynner å falle på plass her. Jeg begynner å bli vant til de nye rutinene, og ting å ta hensyn til. For hver dag som går så syns jeg det faller litt mer på plass og blir litt roligere. Det eneste er at kattene fortsatt ikke er overbegeistret for at det nå er to bikkjer i huset. De har på en måte akseptert det, men syns tydeligvis at det fortsatt er litt stress. Som når de prøver å sove. Da er det ofte at Ask absolutt skal leke, og det er ikke alltid at voldsom valpeleking faller i smak hos en søvning katt....

Ask og Miller

Så kom snøen i dag. Det har lavet ned i over et døgn, og da jeg våkna til morran i dag så var vi rett og slett snødd inne! Evin syns snø er kjempegøy, men Ask har aldri opplevd det før. Jeg var litt stressa i forhold til hvordan han ville reagere. Miller forsvant nemlig i to døgn under forrige snøfall. Vi fant han igjen hylende under en fjellhylle i skogen. Ikke at jeg var redd for at det samme skulle skje med Ask, men det er noe med å ha en bikkje som nekter å gå utafor døra når det er snø....

Men det var bare å hoppe i det. Jeg måtte ut og måke og tok med meg gutta. Og Ask hoppa bokstavelig talt i det. Han hoppa rundt og gravde og lekte og syns det var helt herlig! Snø var bare helt topp! At det går an. Gutten er ikke skvetten av seg. Han klarte også den bragden å få Evin i lekehumør, så jo mer jeg måkte, jo ivrigere blei de på å leke både med hverandre og snøskuffa. Så til slutt befant jeg meg i en situasjon hvor jeg prøvde å måke med en bikkje foran og en bikkje bak, hvor begge prøvde å fange både snø og skuffe. Da jeg skulle inn etter å ha måka i noen timer, hvem andre enn Ask var det som sto igjen i gården og ikke ville inn? haha.. Jeg må le! Så snø var virkelig en vinner!

Gutta boys på verandaen etter lek i snøen

Valpeshow

Så er den store dagen kommet. Aida skal stilles for første gang. Zafira og jeg har stressa endel med at Aida var minst i kullet, og at hu siden har vært rimelig tynn. Nå skal jo Whippeter være slanke, men det er liksom grenser. Men jenta er muskuløs og flott, så vi hadde også et håp. Av en eller annen grunn så skjedde det en misforståelse. Jeg skulle egentlig ha med Ask på prøve på showet, men siden han ikke har fått den siste vaksina, så kunne jeg ikke ha han med. Og av en eller annen grunn trakk da Zafira den slutninga at jeg ikke skulle være med. Så da jeg sendte melding hadde jeg 5 minutter på å gjøre meg klar på! Så jeg heiv meg rundt. Mannen min tok med gutta ut på tur, men etter 5 minutter var begge to hjemme igjen. Han hadde sleppt Evin, men det resultatet at Evin hadde løpt hjem med Ask i hælene.

Vi skal være her hos mamma!

Men jeg kom meg nå avgårde til slutt. Vi var som sagt veldig spente og endelig så var det Aida sin tur i ringen. Hu hadde roa seg (det er da tross alt en Spirrewhippet) og vi håpa at det skulle gå bra. Så ut i ringen bar det med Aida og Zafira:

Aida sjekkes på bordet

Så kom de nervepirrende minuttene til avgjørelsen falt. Jeg mente at de hadde løpt bra, at Aida hadde en tjangse, men som sagt så var vi urolige i forhold til at hu er litt tynn. Så kommer avgjørelsen: Aida blir BIR!!! Og hun går videre til BIG! I ren impulsivitet finner jeg meg selv klappende og ropende på sidelinja. Jeg som egentlig ikke er så inni utstillinger. Men det var så gøy! Frøken Krapyl hadde blitt BIR.

Og da var det bare å komme seg ut i ringen igjen for Zafira og Aida. Zafira og jeg veksla noen litt stressa blikk, og så var de i gang. De gikk så bra, men Aida tulla litt ett par ganger. Zafira henta Aida rolig inn igjen og så var det igjen klart for avgjørelsen. Og denne gangen blei Aida nr 2. i BIG. Det var så utrolig moro! Lille Spetakkelet! BIR og nr 2 i BIG! Vi lo mye etterpå. Aida kan når hun vil!

Aida har blitt BIR og er i ringen for BIG

Spisetid

Ja da har ting roet seg litt her i huset. Eller så er det bare jeg som har blitt mer vant til tingenes tilstand... Evin hadde et mat-problem da han kom hit. Han var vant til å være i en flokk med sheltier og da han kom hit var han helt alene. Da forsvant naturligvis kampen om maten, og Evin skjønte ikke at han kunne spise. Vi sleit med dette endel måneder, han spiste jo, men det var et vare strev hver gang. Jeg bytta for 3 ganger, og til slutt fant jeg ett som han faktisk spiste. (han ville merkelig nok ikke ha foret han hadde med fra kennelen)

Så da vi fikk Ask virket det som om matproblematikken var over. Begge heiv i seg maten og alt virket bra. Så begynte et nytt problem. Evin knurra på maten sin og Ask sin, så Ask blei usikker og visste ikke om han fikk lov til å spise. Et annet problem var også at selvfølgelig så syns Evin at valpeforet til Ask var mye mer spennende enn sitt eget for. Jeg blanda endel av dette foret i Evin sitt for at han skulle syns det var like spennende, men min unge herremann er nok smartere enn det, ja... Så var vi igang igjen...

Jeg prøvde det meste: å skille de, ta Evin for at han var bortpå maten til Ask ( og han vet han ikke får lov... han er ikke dum..) gi samme for, bytte plasser, stå i mellom de osv. Men det hjalp kun litt. Så fikk jeg en prøve på et for fra Zafira. Det er våtfor som kan gis som en helhet i stede for tørrfor. Gutta heiv seg over det. Det som hadde vært den største problematikken før var at Evin blei raskere ferdig enn Ask, og da sirkla han rundt maten til Ask og dermed så veik Ask og fikk ikke spist. Etter jeg bytta for så var Ask ferdig før Evin og problemet var løst. Jeg var veldig opptatt av at Ask ikke skulle lære Evins uvaner med mat, så nå er jeg så letta. De spiser sammen og det fungerer bra!

Så nå er det to sheltier som spiser sammen, og to puser som spiser sammen:)


Monsen og Miller koser seg med våtfor

Og da er det store spørsmålet: Hvem er det som egentlig bestemmer over foret og når man skal spise? I følge Miller er det visst han....

Han har i allefall det privilegiet at jeg ordner maten til gutta oppå kattebordet. Og han kan ikke dy seg med å erte Ask i forhold til maten.

Stolpe, jeg?

Aidalille

Så da er sirkuset i gang for fullt. Stadig vekk er Zafira og jeg og de fire bikkjene ute på tur. Vi veksler mellom kyststi, skogen og Kilen. Ask blir mer og mer med for hver dag som går, og han og Aida er mer opptatt av å leke enn å gå framover. Noe som ofte resulterer i at vi bare blir stående, Carmen og Evin blir rastløse og vi må løse opp valpefloka og komme oss videre. Det skjer så mye på turer og her om dagen så var vi en kveldstur nede i Kilen. Vi hadde vært å trena på hundeskolen og fant ut at vi fikk ta ei runde før vi dro hjem. I skumringa så forsvant plutselig Carmen og Aida ute av syne. Carmen, på tross av at hu er en Collie, har det med å fly på jakt selv, og da beiner Aida etter, for der det skjer noe der er Aida. Etter en stund fant vi Carmen, men Aida ikke var å se. Helt til jeg fikk se hu stående nede ved vannet. Hu sto helt stille og var tydeligvis veldig opptatt med noe. Da jeg kom nærmere oppdaga jeg at det langt i fra var Aida. Det var en stolpe til å feste båten i ! Vi lo og lo og lo. Greit Aida er tynn, men en stolpe! Tror jeg må få sjekka synet mitt snart.... haha

Etterhvert som bikkjene har begynt å bli vant til at det er med en fjerdemann på tur, så går turene bedre. Vi kommer oss lenger for hver gang vi går, og Ask henger med. Mest henger han under Aida, men de klarer i hvertfall etterhvert å finne ut at det også er mulig å bevege seg forover. En annen ting er Carmen. Jenta er 8 år og en naturlig leder i flokken. Men når hun blir lei av maset til Ask og Aida så får hu det for seg at hu plutselig skal være med å leke. Det er som om hu rett og slett blir litt misunnelig på Ask som får all oppmerksomheten til Aida, selvom Carmen egentlig ikke er noe fan av at Aida henger på henne isteden. Men på en eller annen måte klarer hu å bli litt misunnelig. Så Carmen legger seg ned på ryggen og piper. Første gangen det skjedde blei Ask forvirra. Skulle skumle Carmen som er lederen i flokken bli med å leke? Og Evin skulle tydeligvis være med han også. Nei det blei litt rart. Så det ender med at det er et kaos med fire bikkjer i lek og nysgjerrighet.

Bikkjekaos

Og så når turen er over og vi kommer hjem så pleier gutta min å være helt kjørt. Da er det mat også er det senga etterpå. Ingenting er som den roa som senker seg hjemme etter en god tur! Noen ganger kan det kanskje bli litt for mye tur for en liten kropp.

Sliten, nå...

To trøtte typer

Tøffere enn toget

Ask og Evin sammen med Charlie

Så for hver dag som går så vokser Ask. Evin blir mer konfortabel med situasjonen, men er fortsatt ikke helt enig med seg selv om det er greit eller bare irriterende. Jeg begynner også å merke at jeg har en valp i huset.... Typisk situasjon: På kvelden, etter at Ask har hatt sin lille kvelds-raptus, går jeg og legger alle lekene i kurven hans. Med leker vil det si: et bitebein og et bitetau fra der han vokste opp. Meeeeeeget viktig:) . En tova ull-lommebok, en kvistball, en hekla firkant, eks antall bruskorker, en vante og ikke minst et bikkjebånd. (Godt å få ut frustrasjonen på kilden til kløing og begrenset løping på tur..) Når jeg da våkner neste dag og går inn i stua så er alle lekene utover gulvet + at det som kvelden før var en kvistball, nå bare er masse kvist.... Det er også spor av nattens aktivitet hva å måtte på do angår. Og midt oppi alt dette ligger Ask tilfreds og tygger på en bh som han har finni et eller annet sted..... Jada! Det er da jeg tenker: valp? jo glimrende idè!!! Hvorfor ikke skape mer arbeid?? hahahaha... jeg må le.. det er absolutt verdt det, men jeg begynner å se omfanget. I tillegg er det det å ha to bikkjer og to katter... Evin og kattene veit hvordan ting er, men det gjør ikke Ask. Så her en kveld kom jeg ut på kjøkkenet til dette:

Miller oppi sofaen, Mons oppå kista og Ask midt i mellom sitrende av glede og forvirring i forhold til hvilken katt han skulle velge å legge seg ut med. Samme kvelden, litt senere, sitter jeg i stua og syr. Etterhvert hopper Mons opp på bordet og drikker av melkeglasset mitt, mens Miller sitter på strykebrettet (som kan klappe sammen når som helst), Ask står under og bjeffer og Evin løper rundt som et piska skinn ( eller piska gjeterhund) og prøver å passe på flokken. Midt oppi alt dette prøver jeg å få sydd ferdig et prosjekt. Dyrehage? Å neeeeida.. Detta har jeg valgt selv. Kjente jeg blei oppgitt, men kunne ikke annet enn å le. Ville tilstander! Og så rolig det var her før....

Nytt liv

Dagene går nok litt i ett for lille Ask. Evin er etterhvert grinete for at den nye lillebroren, som han ikke har bedt om, maser konstant. Og ikke bare det. Til og med når Evin sover skal den plagsomme broren ligge inntill han...

Liker vi egentlig dette?

Og når vi er på tur så løper Ask i beina på Evin og vet egentlig ikke helt hva han skal gjøre. Tur var noe rare greier. Ikke skal vi leke, vi skal bare gå rundt å snuse.. Og i tillegg ha noe rundt halsen som klør og stopper han fra å løpe! Vi jobba noen dager med det med bånd. Det klødde og var i veien, og Ask ville helst bare løpe. Men etterhvert, når Evin tok ledelsen, gikk det bedre. Så med Evin i flexi-bånd foran og Ask i kortbånd etter så begynte jeg å få taket på det. Men jeg må ærlig innrømme at jeg grøsser litt ved tanken på at båndtvangen ikke er langt unna. Èn ting er når vi går korte turer med bånd og de kan slippes i skævven. En annen ting er når båndtvangen kommer. Men jeg trøster meg med at da er Ask 1 måned eldre, så kanskje det er litt bedre da.

Etter vi har vært på tur så pleier Ask å segne om på stuegulvet. Fra å leve et stille liv sammen med mora, hvor han ikke var ute og ikke hadde masse nytt rundt seg, til å være ute flere ganger om dagen og hilse på mange nye, kan jo ta knekken på de fleste. Men det jeg merka er at for hver dag som gikk så blei han litt tøffere i nikkersen. Så en dag var han klar for å møte resten av bikkjesirkuset.

Carmen og Aida

Jeg sendte melding til Zafira og ba de med på tur. Vi fant ut at det greieste egentlig var om jeg kom bort til henne, for der er det gjerdet inn og bikkjene kan løpe fritt uten at vi er redd for at de skal stikke av. Så jeg tok bikkjene med meg bort, og vi hadde ikke før kommet innafor porten før Aida ubeskrivelig glad og energisk overfalt Ask. Aida er jo alltid så glad og energisk, men det kan fort bli litt mye for en liten valp. Men Ask tok det hele med fatning og syns det var moro å endelig ha noen å leke med. For hjemme var det bare kjedelige Evin og de to med klør, så det var liksom ikke så mye å leke med! Carmen og Evin holdt seg mest for seg selv den ettermiddagen. De voksne liker å ha litt ro :) Men Aida og Ask blei venner med en gang og herja rundt. Ask hadde enda ikke blitt så god i koordinasjon og hadde heller ikke all verdens kontroll over alle beina sine, men han sto på! Ingeting kan stoppe han!

Her skal det lekes!

To røde med skarpe klør

Hm.... hva er nå dette?

Den natta blei det ikke mye søvn! Jeg var forsåvidt forberedt på det, men det må da være grenser :) Jeg la meg i stua, så jeg kunne være sammen med både Evin og Ask. Men Ask skulle ikke sove. Nei her var det altfor mye å utforske, og alt for mye å holde på med. Og Evin, som den gode gjeterhunden han er, diltet etter for å passe på den lille. Så sånn gikk nå natta. Men et par timer søvn ble det vel på både store og små.

Vi hadde holdt kattene ute på natta, men nå var det ingen vei tilbake. Mons og Miller var sultne, og krevde frokost. Jeg holdt Ask unna, så de fikk spist i fred oppå kattebordet. De har et bord de hopper opp på og spiser, for selvfølgelig er kattemat mye bedre en bikkjemat for både Evin og Ask, så det er like greit at de få ha maten sin i fred. Hvis ikke hadde jeg vel endt opp med to rullende sheltier.

Mons var først ferdig å spise og hoppa ned. Han har etterhvert akseptert at Evin er i huset, men det er på nåde. Nå dukker det altså en sånn pelsball til opp, og det tror jeg blei for mye av det gode (onde?) for han. Han snusa litt på Ask og gikk resolutt ut. Detta gadd han ikke!! Èn ting er at Evin kom, greit at Miller kom 3 uker etterpå, men nå nesten ett år etterpå at det kommer en valp!? Nei det blei for mye.

Miller som kattunge

Miller derimot syns det her var veldig rart. Èn som lukta og oppførte seg som Evin, men var på hans egen størrelse? Hva var det her? En pelsball? Det kunne jo ikke være en bikkje, for han var altfor liten, men en katt? Nei.. Men en konkurrent det var nok ikke Miller i tvil om at det var. For fram til nå hadde Evin og Miller hengt sammen som erteris. Miller kom til oss som kattunge og Evin tok han til seg fra første stund. Og nå kom denne pelsballen som tydeligvis dilta etter Evin over alt. hm.... ikke bra. Så Miller fresa og skøyt rygg og løp ut.

Ask på sin side satt igjen og var lettere sjokkert. Her hadde han nettopp møtt to røde dyr som kunne frese, skyte rygg og de hadde tilogmed klør. (Som han senere har fått oppleve) Ikke var de bikkjer, og ikke var de mennesker. De var rett og slett to røde ting med klør. Dette måtte utforskes!!!

Muligens nye venner

Evin og Ask møtes

På kvelden kom vi hjem etter å ha kjørt i over to timer for å hente Ask. Jeg visste at her måtte det god planlegging til. For det første så har vi to katter hjemme og for det andre så visste jeg at Evin ville være i ekstase ettersom mamma hadde vært borte i over 8 timer. For Ask å møte en overglad voksen bikkje er vel ikke akkurat en drømmesituasjon, så vi måtte legge en slagplan. Vi kjørte inn i gården. Jeg blei værende i bilen med Ask, mens mannen min tok Evin med ut på tur. Da de hadde runda hjørnet mot sletta tok jeg med Ask inn i sitt nye hjem. Vi gikk rett inn på kontoret mitt hvor jeg la ned madrassen på gulvet. Etter han hadde skjelvet fra seg så tissa han. Leeeeenge... lille voffa på 10 uker hadde holdt seg hele turen og var helt på spreng! Så heiv han i seg maten. Han hadde nesten ikke spist hele dagen siden han mest sannsynlig skulle ut og kjøre bil. Han må ha vært utsulta. Vi lekte en stund og jeg jobba med å få han til å falle til ro. Etter en halvtimes tid, hvor Evin og mannen min i mellomtia hadde kommet hjem, men ikke inn til oss, sovnet endelig Ask. Jeg sovna også for jeg var så sliten etter nesten ikke å ha sovet natta før fordi jeg var så spent.

Da jeg våkna to timer etterpå lå Ask fortsatt og sov. Lille kroppen. I mellomtia hadde Zafira, venninna mi med de to bikkjene, vært innom for å se på det nye medlemmet i hundeflokken. Men mannen min hadde sagt at vi sov, og at han var så stolt av Ask. Han hadde tilogmed så bra lynne! Her snakker vi om mannen min som i utgangspunktet ikke var interessert i å ha bikkje, og hvertfall ikke to! hahahah. Jeg må le. Og det gjorde Zafira òg :) Men i allefall så kom hu med to bånd til Ask som hu ikke brukte på Aida mer, siden hu hadde vokst fra de. Snille jenta mi:)

Så var det tid for å møte resten av flokken. Evin hadde nok sine mistanker om at mamma var i huset, for jeg hørte han peip utafor døra. Så jeg fikk mannen min til å komme inn til oss, så jeg først kunne gå ut og hilse på min overlykkelige Evin. Han hoppa rundt og bjeffa og peip og var i sin vanlige ekstase:) Da han hadde roet seg tok jeg han med inn til Ask. De snusa og lurte begge to på hva i all verden dette var for noe. Heldigvis så er Evin så vant til bikkjer at han tok det hele pent. Det var litt værre med Ask som syns alt dette var fryktelig skummelt. Nye mennesker, nytt hus, og nå en ny stor hannbikkje som for han sikkert var dobbelt så stor som mora! Vi fant ut at det var best å vente til dagen etter med å introdusere han for så mye som en katt. Lillegutt hadde fått nok for i dag.

Er det plass til meg?

Ask

Etter nesten ett år alene som hund i huset så skjedde det uungåelige, plutselig dukka det opp en til. Vi hadde snakka endel om det her hjemme og jeg hadde snakka mye med vennina mi om det. Hu har to hunder selv, Carmen: en korthåra collie på 8 år, og Aida: en whippet på 6 måneder. Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge Aida siden hu kom til venninna mi da hu var 3 mnd. Whippet er en rase jeg ikke har vært borti før, og det var blandede følelser hos Evin da han møtte henne første gang. Det var gøy med valp, men det var litt rart med en valp som var så energisk og så til de grader glad i livet! Evin knurra endel og syns det var masete. Etter dette fant vi ut at vi skulle vente med å få valp. Kanskje det ikke passet med en valp i huset? Kanskje det var nok med Evin og at han fikk sosialisert seg med Carmen og Aida? Allikevel slapp jeg aldri tanken helt.. Han har vokst opp på en kennel og jeg merket ofte at han savnet den sosiale kontakten med andre bikkjer. Men 24 timer i døgnet?

Så vi fortsatt å veie for og i mot, og etter jul begynte jeg å tråle nettsteder igjen. Sheltieside opp og sheltieside ned. Jeg visste at jeg ville ha en sheltie til hvis det skulle være snakk om en valp. Siden bikkjer er min store lidenskap, så var det jeg som sjekka hva som fantes og om det var noe som var interessant. Mannen min og jeg snakka endel om det og jeg fikk klarsignal. Men så fort klarsignalet kom fra han så begynte tvilen å melde seg. Ville jeg klare å ha to bikkjer? Det var jo så rolig og fint med Evin nå, men jeg savnet allikevel noe. Så en dag fikk jeg en link fra Finn.no fra venninna mi. Det var en tricolorvalp til salgs. Han var utrolig nydelig. Men jeg var usikker siden han lå på Finn og jeg visste ikke noe om hvor han kom fra, for han var ikke tilknyttet noen kennel. Et par dager seinere var jeg innpå nettsia til kennelen hvor Evin kommer fra. Og hvem andre enn valpen fra Finn.no er det som er linket dit???? Joda, faren kom fra samme kennel som Evin. Jeg ringte helt skjelven til venninna mi og hu sa: ja så du skal ringe? Ja... sa jeg. Jeg MÅ jo det! Det er jo samme valpen! Det må jo bety noe!

Så etter mye om og men så får jeg tak i oppdretteren og det viser seg at han er siste igjen i kullet og hu har allerede sagt nei til 4 andre. Men etter 1 1/2 time i telefonen så følte hu at jeg var den rette til å kjøpe han. Jeg skalv da jeg la på, for hva hadde jeg begitt meg ut på??

Men dagen etter reiste mannen min og jeg for å hente valpen. Og det var kjærlighet ved første blikk. Vi kjørte den over 2 timer lange veien hjem igjen og han sovnet på puta på fanget mitt. Uvitende om at hjemme ventet det en bikkje og to katter som var spent på hvem denne nye lille var.

En bikkje og to katter

Evin og jeg har gått lengre og lengre turer ettersom lyset har kommet tilbake. Det er så godt å se hvor glad han er på tur. Han holder seg i nærheten og reagerer på innkalling. Da kommer han glad løpende mot meg og vet han skal få kos. Jo lengre turene har blitt, jo fler samtaler og kosestunder har vi:)

Evin

Det er alltid et vare strev å komme seg avgårde på tur, og Evin har etterhvert vist seg å være en tålmodighet av de sjeldne. På vinteren er det på med tre lag med klær for meg og det tar sin tid. Men Evin har etterhvert lært at mennesker har ikke pels, så det tar sin tid å komme seg ut av døra.


I og med at vi også har to katter, så kan de være med på å skape problemer i begynnelsen av turene våre. Som oftest så prøver jeg å lure kattene inn før vi går, men noen ganger så er de ikke å se, og Evin og jeg begynner å gå. 150 meter borti gata dukker som oftest Mons opp og skal være med på tur. Han tusler bak oss i passe avstand og syns sikkert det er kjempestas å være med mamma og Evin på tur. Det er veldig koselig når vi bare skal ned på sletta, men når vi skal på langtur så blir det problmatisk med katt og trafikk og skævv og alt som følger med. Så da må jeg bare snu og få Mons inn. Å få han hjem er ikke noe problem, for han dilter glad etter. Problemene begynner når jeg skal få tak i han når vi har kommet til innkjørselen. I de fleste tilfeller lurer jeg han til kos og får tak i han, men da kan jeg være sikker på at Miller har dukket opp og lurer på hva som skjer. Så da har jeg to katter jeg må få inn, og en bikkje som synger på siste verset hva tålmodighet angår..... Jada! Så inn med begge kattene, kjapt ut og DER 30 min etter første avgang er vi endelig på vei....