Brukets vesle bakeri

Nyeste prosjekt på Bruket

Jeg var så heldig og fikk en fantastisk oppskriftsbok av svigerinna mi til bursdagen. Hu sa hu hadde falt fullstendig for boka, og mente den var som skapt for meg. Og det har hu jaggu rett i! Boka er stappa med alt fra oppskrifter, til idèer til hjemmelagde leker. Så i dag satte jeg i gang med å lage hundekjeksgodis. Det tok ikke lange tia før jeg hadde 2stk sheltier som meldte seg frivillig som produkt-testere...

Noen av ingrediensene i min noe egenkomponerte oppskrift: Havregryn, egg fra Tuppelupper og mye kjærlighet. Jeg har laget to forskjellige typer kjeks. En type som jeg kaller Peanøttfristelser, og den andre bærer navnet Honningdrøm. Begge har base med grov sammalt hvete og havregryn. Og det er ikke å se bortifra at både Espen og jeg stjeler fra boksen også....

Her gjelder det å ikke få for store forhåpninger for tidlig på kvelden. Evin har lært at når mamma lager mat eller godis, så får de ikke smake før jeg er helt ferdig. Hvor er da beste stedet å vente? Jo sofaen på kjøkkenet selvfølgelig! Full oversikt over elting, kjevling, utstansing og steking er veldig viktig. Og er det noe Evin kan så er det å holde et øye med ting. Sovende eller ikke!

Tuppelupper, som tross alt har bidratt med en viktig del av innholdet, sitter og pusser seg og skravler utafor kjøkkenvinduet. Jeg kan virkelig ikke tenke meg noe vakrere og mer varmende for sjela enn akkurat dette. Det er virkelig en av de tinga som gjør Bruket til en oase.

Og der hadde vi våkna, og er i gang med forberedelsene til produkt-testing. Evin og Ask har fordelt oppgavene seg imellom. Evin er sjefssmaker og dagens produktinspektør, Asken står for nøye testing av konsistens, farge og utseende på kjeksene.

Selvom gutta er høyt oppe i systemet hva testing av produktet angår, så er det til syvende og sist mor som bestemmer. Produktinspektør eller ikke, her skal det utvises ærbødighet og stolthet overfor arbeidet som utføres.

Etter en nøye gjennomgang av Honningdrøm og Peanøttfristelser er Asken så sliten og mett at han ikke orka å holde hodet oppe lenger. Han velger å ta en velfortjent hvil etter jobben.

Det var to lykkelige bikkjer som flata ut på kjøkkengulvet etter endt arbeisdag på Brukets vesle bakeri.

Til minne

Noen ganger rammer realiteten oss hardt, men ikke uventet. Livet kommer tett innpå og vi overmannes av en maktesløshet vi ikke visste fantes, en sorg vi ikke trodde vi kunne bære, og et savn som er for stort til å kunne beskrives i ord.

Carmenmor forlot oss tirsdag 4 august.

Jeg føler meg velsigna som har fått kjenne Carmen. Det tror jeg alle som var rundt henne følte. Hu var så mild, så stødig og så hensynsfull. På den andre sia skjønte man fort, bikkjer som mennesker, at du tuller ikke med Carmen. Var det noen som bestemte hvor skapet skulle stå så var det hu. Og hu hadde en utrolig evne til å få vilja si igjennom. Men det var ikke en celle i Carmen som det var noe vondt i. Du skal leite lenge etter ei tispe med så mye tålmodighet og hengivenhet. Og hu var en motor på tur! Jeg veit ikke hvor mange ganger vi gikk på Kyststien hvor vi andre i flokken etter 3 timer var rimelig pumpa, mens Carmen fortsatte å trave. Her snakker vi om en collie som kunne slite ut en whippet! Og det en whippetvalp i tillegg. Hu hadde en utrolig fysikk, og Zafira og jeg snakka om det mange ganger; det var ingen som kunne slite ut Carmen. Men dessverre så var det nettopp beina og ledda hennes som til slutt gav etter.

10 gode år ga Carmenmor oss. Vi i flokken har bare vært der i de 2 siste av de. Før vår tid reiste Carmen og Zafira land og strand rundt på utstillinger. Det finnes ikke mange korthåra collier i Norge, men nok til å ha en sylskarp konkurranse på utstillinger. Carmen blei NUch ( Norsk utstillingschampion ) og var til det siste den eneste i flokken som kunne tituleres med kallenavnet Sjampingjong. Og gjett om hu visste det! Planen var en tid å stille hu som veteran, men da hadde ledda hennes begynt å bli dårlige, så det gikk dessverre ikke. Men sjampingjongen kan ingen ta fra hu.

Etter 8 gode og rolige år aleine, var Carmen så smart at hu dro med seg Zafira bort i Lia. Der hadde hu oppdaga at det hadde kommet en Blå Sheltiehønk, noe som også er ganske sjeldent. Ennå mer sjeldent er det at denne hønken hverken bjeffa, hadde gjerde eller løp ut for å hilse. Han sto bare stolt på verandaen og vokta kongedømmet sitt. Noe sier meg at dette egentlig irriterte Carmen litt, for hu fortsatt å ta med seg Zafira bort dit. Livets tilfeldigheter skulle ha det til at jeg en dag kom i snakk med mora til Zafira, som så resulterte i at Zafira og jeg kom i kontakt med hverandre. Carmenmor visste godt hva hu dreiv med ja! Vi har snakka mye om det i ettertid, hvordan bikkjene førte oss sammen, og hvor uatskillelige vi har vært fra første tur. Stille og rolige tider, jeg med Evin og Zafira med Carmen. Vi gikk timevis i all slags vær på kyststien, Carmen hadde ikke vært i løpetid på 3 år, så vi behøvde ikke stresse med at det plutselig skulle dukke opp et kull med en pussig miks av valper. På morran var det bikkjetreff på sletta. Vi slappe de og kunne vandre rolig rundt å snakke, våkne og se på at de lekte og kosa seg.

Hva i alle dager skjedde!!!!?? En spirrewhippet- og sheltievalp skjedde. Men Carmen tok på seg lederskapet, og har siden første dag tatt rollen som sjef og oppdrager veldig alvorlig. Ærlig talt så kunne ikke Askeladden og Aida hatt en bedre oppdragelse. Så takk Carmen, for alt du gjorde for de minste i flokken.

Det er ikke bare en bikkje vi nå har mista. Hu var og kommer alltid til å være Zafira sin beste venn, støtte, en stor del av flokken, leder og et forbilde for de andre. Vi veit hu hadde mye vondt på slutten, og at avgjørelsen var riktig. Men det gjør ikke situasjonen noe mindre vond. Hu var rolig til det siste, og endelig har hu fått lov til å slippe. Slippe smerter, utslitthet og uro. Igjen sitter vi med sorgen... Men også gleden over å kunne være så nær hu, oppleve dagene og gleden med hu. Og se hu tulle og løpe rundt på jakt etter neste tyggebein å kunne rive i fillebiter. For ei dame på 10 år å være, var hu utrolig sterk, leken og kjælen. Takk Carmen, takk for alt du var.

Tankene våre går til Zafira, Bjørn, Aida og familien.

Vi lyser fred over Carmens minne