Herlige kaotiske dager på Bruket

Ja da var vi plutselig i midten av Februar!!! Jeg fatter og begriper ikke hva som har skjedd! Vi knakk november, desember er jo alltid kos her på Bruket. Januar er grusom, men vi klarte å knekke den, og nå er vi på god vei til å komme helskinna gjennom februar, som er min desidert verste måned. Det er rett og slett helt utrolig. For er det noe vi gruer oss til hvert år her på Bruket så er det nettopp januar og februar.... Det er tunge måneder både mørketidsmessig og aktivitetsmessig. Og når vi de siste åra har hatt store mengder med snø hele denne perioden, så skal det styrke til for meg å komme meg igjennom.

Og det har til tider vært tungt. Verst var det nok i midten av januar. Snøen hadde kommet for fullt, det var bitende kaldt (ned mot -20) i 3 uker. Dette resulterte i ekstremt rastløse gutter.. De, og jeg, er vant til å trene gjennomsnittlig 2 timer om dagen. Det var umulig å få til da. For når tempen kryper ned til sprengkulde så blir det farlig. De er Sheltier, og har tjukk pels så det går bra, men potene og beina blir et problem. Det resulterte i, på de kaldeste dagene, potekramper hos både Evin og Askeladden. Plutselig stivna Evin til, så på meg med et gråtende blikk og satt med forlabben opp. Han hadde kuldekrampe. Og det etter bare 10minutter ute i snøen.. Det er heller ikke bra å ha med seg en valp på 3 mnd ut i sprengkulde. Så som sagt, de 2-3 første ukene, før jeg fikk trena de skikkelig ned, var veldig frustrerende. Mor gikk med evig dårlig samvittighet, mens 3 bikkjer holdt på å gå på veggen...

Så jeg må jo si jeg er glad for at Linus er her, og at min slu plan om egenaktivisering fungerte.. hehe. De leker, herjer, koser, bråker og ødelegger hele dagen. Men har også roa seg betraktelig nå. Det er det som er så bra med Sheltier. De tilpasser deg hverdagen veldig lett. De aksepterer nå at ting er anderledes. Det er kortere turer, mindre som skjer, færre aktiviteter. Så mye av dagen går til leking dem imellom, løping i gården og soving. Min samvittighet er ikke så dårlig lenger, klart jeg skulle ønske ting var anderledes, men jeg vet også at en dag kommer våren.

Og det skal sies. Vi har tross kulde vært utrolig heldige med vinterværet. De to siste ukene har vi hatt mellom 4-9minus og strålende sol. Mange dager helt vindstille i tillegg, og da har Tuppene fått komme ut og strekke på fjøra. Og selvom de ikke har vært noe særlig ute siden før jul, så gikk turen for Agda, Johanne og Heidi i linje fra Hønsehuset og RETT bort til verandadøra. Inn skulle de! Evin prøvde å vokte en stund, men ga til slutt opp. Det var så morsomt å se hvor målretta de vagga mot huset vårt. Linus syns det er greit med tuppene nå, så lenge de holder seg i huset sitt mens han rapper maten dems. Så fort Agda jumpa inn på kjøkkenet så satte Linus i gang en bjeffekonsert fra en annen verden! Agda, smart som hu er (?) sto bare og så på han. Til slutt måtte jeg ta hu ut, for Linus klarte ikke å roe seg... Haha. Nei hu skulle bo i hønsehuset, ja. Ikke pokker om hu skulle få lov til å være i huset!

Linusen vokser for hver dag nå. Han er i "Langbein-perioden" om dagen. Sheltier vokser mest i høyden i begynnelsen, så proposjonene er litt ute og kjøre om dagen. Det som er så spennende med han nå er å følge med på utviklingen hans både fysisk og psykisk. Han lærer utrolig raskt! I likhet med Askeladden, så var han veldig tidlig ute med å sitte på kommando. Nå begynner han også å få teken på følgende kommandoer i tillegg:

1. Gå ned, når han stiller seg på to ben og skal ha oppmerksomhet om jeg sitter i sofaen

2.Kom her

3.Plystring

4.Nei

5.Ti still

osv....

Klart han har en stor fordel ved å kopiere brødrene sine. Og det er jeg glad for! Han er oppvakt og smart, og kommer til, og er, et funn av en Sheltie! Det er en utrolig opplevelse å følge med på hvor utrolig forskjellige gutta er!

Evin er lederen. Han er egenrådig, sær, til tider vrien, men også den mest hengivende og lydige. Mors gullgutt.

Asketutten er en mye mildere bikkje. Han er underdanig, stikker seg sjelden frem, trives på plassen sin, men er allikevel mye mer sosial og imøtekommende enn det Evin er. Ikke minst er han utrolig leken. Og selvfølgelig hengiven og kjelen. Også er han en skikkelig PappaTutt.

Også Linusen da... Han er tøff i snuta, skyr ingen midler, frampå, oppesen, den fødte leder og eksepsjonellt kosete og sosial. Linus er både Mamma- og Pappagutt, men det er nok fortsatt mamma som står høyest i kurs... Og sånn skal det være. Det er spennende å følge han, og jeg har vært tydelig på fra dag èn at han er en bikkje jeg helt sikkert kommer til å måtte gå noen runder med. Der har Asketutten vært en drøm. Han har stilt seg under meg og Evin fra dag èn. Noe sier meg at Linusen vil ha et ord med i laget....

Til slutt. En fantastisk video som virkelig visualiserer hverdagn på Bruket. Her kommer også guttas forskjellige personligheter så utrolig godt fram. For ikke å snakke om Miller.... Han er med på alt, han.... hahaha

Det må vel nevnes at vi har snudd døgnet litt her hjemme pga OL... Men gutta har jaggu blitt vant til det òg :)

Valpen Linus

Evin prøver alt han kan å fortelle oss at han er sliten og lei.....

På Bruket er det ingen unnskyldning å være valp. Her må man bli med på alt som skal gjøres. Vi er i skauen og henter granabar. Linus har på seg selen for første gang, noe som gikk overraskende bra. Det var bare èn gang som han satt fast underkjeven foran på selen, mot sikkert ti ganger på Askeladden da han var like liten. Her har ikke Monsen blitt helt fortrolig med Linus ennå, men han holder seg i nærheten for å sjekke hva som foregår allikevel.

Det tok ikke mange dagene før Linus var relativt akseptert i flokken. Dette bildet er fra nyttår hvor det faktisk var Linus som hadde lagt seg først, og Evin som kom etterpå. Det er et veldig godt tegn.

Ja... Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Det har som sagt gått ganske i ett her de siste månedene. Fra å ha en stille og rolig hverdag med to voksne bikkjer, til å plutselig få hverdagen snudd på hodet, og hvor det tydeligvis ikke lenger er jeg som bestemmer... Men jeg skal nok få tatt den makten tilbake en dag! En dag..... Det har vist seg, eller.. vi visste jo egentlig det før han kom hit, at Linus er ingen vanlig sheltievalp. Han var for det første den eneste i kullet, og for det andre vokste han opp med mora, tanta og ei søster på 8 måneder. Han har ikke hatt så mye annet valg enn å tilpasse seg situasjonen. Noe som vil si at han var nødt til å være tøff. Det gjorde vel ikke situasjonen noe bedre for han at han kom til Bruket hvor det venta to hanner. En på 6 år og en på 2... Og Linus har virkelig levd opp til ryktet sitt!

Jeg har sjekka litt bakover i bloggen i forhold til hvordan de første månedene med Askeladden var. Utifra det jeg husker, og leser, var han det jeg absolutt vil kalle en normal valp... Til tider høyt og lavt, raptuser et par ganger om dagen, mislikte å gå i bånd, spiste rolig.. rett og slett en drømmevalp. Jeg husker jeg snakka med oppdretteren vår. Det er hun samme vi har fått Linus fra også, og hu avler fram (sammen med hanner fra Mainland) fantastiske bikkjer. Jeg snakka med henne om Asken da han hadde vært her en stund. Om hvor rolig og glad han var. Hvor avbalansert, trygg og god valo vi hadde fått. Etterhvert som han nådde første pubertet forsvant selvfølgelig alt dette, og jeg blei rimelig frustrert.... Men det er sånn det er for alle. Etter noen måneder går det, forhåpentligvis, over... Så var det Linus da.. Jeg var klar over at jeg hadde vært veldig bortskjemt med Asken. Dessuten var jo Aida valp samtidig, og tro meg, det var noe heeelt annet hos Zafira på den tia der... haha... Men hovmod står for fall, så nå er det min tur med texas..

Med Linus i hus er det helt andre regler. Jeg er vant til valper som ikke ødelegger ting, ikke sine egne leker en gang. Linus tygger i stykker alt han kommer over. Jeg er vant til valper som ikke tygger på inventaret. Linus gnager på alle dørkarmer. Jeg er vant til valper som ikke rører veggene i huset. Linus river opp tapeten både i gangen og på kjøkkenet. Jeg er vant til valper som spiser maten sin. Linus svelger maten uten å tygge. Jeg er vant til valper som holder seg i nærheten. Linus kan forsvinne ut i gården aleine i 10 minutter. Jeg er vant til valper som ikke tigger. Linus stjeler mat over en lav labb. Jeg er vant til en valp som er skeptisk til ting.... Linus er ikke det.... Såh.. ja hva skal jeg si?? Jeg digger den valpen!! Tror ikke jeg har ledd så mye av en bikkje noen gang. Annet enn Aida da selvfølgelig...

Uskyldigheten sjøl.... her bare 3 måneder. Han har vokst utrolig mye siden det.

Men selvom han er en meget vilter valp, er han verdens herligste. For engasjementet hans går begge veier. Han er overkjælen på den andre sia. Når han ligger oppå meg så kan han ligge og vaske meg i sikkert 5 minutter. Han er så ivrig! Skal bare kose. I tillegg, siden han er såpass tøff som han er, så er han veldig selvstendig. Han sover på plassen sin, og blir liggende selvom jeg beveger meg til et annet rom. Han holder seg i flokken, men synes også det er gøy å finne på ting helt aleine. Det er flere ganger jeg har finni han aleine inne på soverommet, lekende med et eller annet som han har finni interessant. Eller tatt han på fesken inni uteboden... Jeg gleder meg til den dagen han blir for stor for katteluke både der og i verandadøra.. For det gjør han stadig. Går ut katteluka på kjøkkenet og tar seg en tur ute aleine. Han kommer alltid inn igjen, så det er en stund siden jeg slutta å uroe meg. Stort sett finner jeg han enten borte hos tuppene, eller bak huset ned mot skauen.

Ja skauen vår, ja.. I det siste så har ikke grinda mellom huset og skauen nedover vært på, pga all snøen. Så vår tøffe eldstemann har selvfølgelig finni ut at han da kan luske seg gjennom skauen bak huset, og ned til sykkelstien og sletta. Heldigvis har ikke Asken og Linus kommet på det ennå, men jeg bare venter på det.. Så i dag, som alle andre dager, var gutta ute i gården. Etter en stund oppdager jeg at Evin selvfølgelig er vekk. Jeg kikker ut verandadøra, og ganske riktig, der kommer Evin travende glad og fornøyd opp fra sletta. Han gikk intetanende rundt på veien og markerte seg hist og her. Så plutselig oppdager han meg og fryser til! Jeg står bare og ser på han.. Han stiller seg så han akkurat kan se meg mellom to av plankene på gjerdet. Der står han og ser på meg mens han vifter forsiktig med halen.. Jeg går inn igjen i ca 5 minutter, men ser i vinduet at han trasker videre så fort han skjønner at jeg er vekk. Jeg går ut etter en stund for så å se to ører som stikker opp over grinda. Haha. Jeg dævver av den bikkja. Der står han sååå uskyldig og ser på meg og vil inn.. Jaja.. om ikke annet så betyr det gratis lufting for meg.. Så får vi se da.. Hvor lang tid det går før Askeladden ser sitt snitt i å følge etter broren sin. Noe sier meg at det ikke blir lenge til. Det er Bruket vi snakker om her..

Oppdatering fra Bruket

Først vil jeg bare beklage at jeg ikke har hatt noe innlegg siden vi fikk hjem Linus. Men er ikke det ganske typisk? Når de spennende tingene skjer, så har man igrunn nok med bare å holde styr på den nye hverdagen. Men jeg har tatt endel bilder, og lover å komme sterkere tilbake når ting har roa seg litt her på Bruket. Det begynte jo med en pangstart etter jul, og siden har det gått i ett. Jeg så at det er veldig mange som har vært innom for å sjekke om det har kommet noe nytt her, og det setter jeg så pris på :) Så da har det nye Bloggåret på Bruket offesiellt startet!

"Ut å stæle kalkun" Evin hadde vært vekk i et kvarter, noe som gjorde at jeg var sikker på at han hadde tatt seg en tur aleine nede på sletta. Jeg stresser ikke nevneverdig med det seint på kvelden, for jeg veit at det sjeldent er folk der da, og han er stille og rolig når han er aleine og kommer alltid tilbake. Men etterhvert begynte jeg å lure siden han ikke dukka opp ved porten.. Jeg gikk ei runde uten å finne han. Da jeg kom hjem oppdaga jeg at boden var oppe. Og der ja, der sto vår Sølvhønk og heiv i seg kalkun..... Jeg gir opp...

Linus og Miller har vært bestiser siden dag èn. Yndlingsbeskjeftigelsen til Linus er å ta tak i halen til Miller og dra han ut fra under sofaen! Haha

Linus 4 mnd

Linus 2 mnd... Han lærte fort at oppvaskmaskina var et yndet sted for stjeling..

Kveldskos på Bruket. Evin og Asken hadde her akkurat hoppa ned fra senga. Så på det meste var det èn mann, og 5 dyr her

Lille Julaften... Linus er utslitt og lykkelig etter å ha fått lov til å herje så mye han ville med gavepapir og bånd. Bedre julegave kan man ikke få

Evin holder koken...

Ingenting er som å få pappakos assa!!!! Også helt i fred fra brødrene for èn gang skyld!

Verdens morsomste bilde!!! "Take me home... take me home... We come in peace.."

Og ja det er Linus som står oppå ryggen til Tutten. Haha

Var det noen som sa aktivt?

Et meget godt tegn på at Linus er godt på vei inn i flokken er nettopp dette. At han får lov til å sove sammen med gutta. At det er en noe urettferdig fordeling av plassen i bikkjesenga virker det ikke som om noe av de bryr seg noe nevneverdig om...

Ja da har Linusen vært hos oss i 2 1/2 uke, og jeg føler allerede at det er en liten evighet. Det er utrolig hvor mye som foregår på så kort tid. De første dagene blei som jeg forutså, en smule kaotiske. Evin og Asken syns det var litt stas, men egentlig mest slitsomt. Vi har alle brukt de 2 første ukene til å bli vant til og å justere oss etter en ny hverdag. Evin er nok den som har blitt mest sliten. Det er uvant med en liten valp igjen, og han passer trofast på, men han vil også gjerne kunne ligge i fred og hvile.... Noe som til tider har vært umulig... Asken har nå finni ut hvilken genial lekekamerat han har i den nye broren sin, og at det egentlig er litt gøy å endelig ha noen å bestemme over! Miller koser med Linus som om han skulle ha vært her hele tia, mens Monsen er trofast med på tur, men slår til med kloa hvis Linus blir for nærgående. Linus på sin side har lært utrolig fort hvilken plass som tilhører hvem i hierarkiet på Bruket. Han er tøff, smart og frampå. Akkurat som en valp skal være. Men som mor så må jeg innrømme at dagene er meget anderledes, og at det noen ganger kunne vært godt å legge seg nedpå, bare litt.... Det kommer vel etterhvert muligheter for det òg. Forhåpentligvis sammen med å kunne sove littlenger enn sju på morran..

Advent har kommet til Bruket òg. I år har jeg lysende stjerner i verandadøra. Som inntil nå har fått lov til å være i fred. Værre blir det vel med juletreet tenker jeg!

Midt oppi helgens aktiviteter og kaos så kom jeg på at Askeladden hadde bursdag! En smule flaut å glemme toårs-dagen hans!!! Jeg er en forferdelig mor... Tenk at det allerede har gått to år sia han blei født, og like lang tid sia jeg starta bloggen. Helt utrolig. Dette bildet er fra dagen etter Asken kom til oss. Det er rart å se hvor liten han var, nå som han er en voksen og stolt Tutt. Så gratulere med dagen vår elskede Tutt. Jeg lover å huske bursdagen din neste år, og det får bare føyes inn i rekken av ting jeg kan skylde på Linus for. Haha

Tradisjons tro så er adventskalenderen som min mor broderte på ungdomsskolen, hengt opp. Espen og jeg har pakker annenhver dag. Det er vanskelig å ikke jukse! Særlig når jeg er hjemme aleine på dagtid..

Årets egendesignede adventsstake. Eføy og kongler fra Bruket

Igjen en arv fra mor. Ullduken har hu vevd. Den er så vakker. Fikk endelig kjøpt amaryllis, og det er like spennende hvert år, om den rekker å komme ut til jul.

Målet i år var å få alle pakkene, til både min og Espen sin familie+venner, ferdig til 1.desember. Det klarte jeg med god margin, tross omveltningene her hjemme. Jeg visste jo at Linus skulle komme og at det meste da ville handle om han, så derfor var jeg tidlig ute for å slippe mer stress enn nødvendig. Veldig deilig, og absolutt å anbefale!

Steg 1 i sosialisering. De 12 første ukene i en bikkjes liv er noen av de viktigste i forhold til å kunne gjøre de trygge på den sosiale arenaen. Jeg hadde tenkt til å vente litt, til han blei hvertfall 9 uker, med å ta han med på diverse steder. Men her om dagen, da jeg skulle bort på YX for å handle så fikk Linus det liksågodt for seg å hoppe ut av katteluka da jeg var på vei til bilen. Så da tenkte jeg at, jaja... da får du være med da. Så her er han i all sin prakt oppå disken på YX. Det skal nevnes at vi er venner med eieren, så det var helt i orden. Hygenisk? Neppe... Etterpå dro vi innom foreldra til Espen så han kunne møte de. Svigerfar klarte ikke å sette fra seg Linus, han falt fullstendig for han. Men er det rart da??

Ett nytt og aktivt liv som stadig utvikler seg for lille Linus. Her er vi på sletta og koser oss. Han løper og løper og jager alt som fins, og alt som ikke fins. Askeladden syns det er så gøy å endelig ha en som han kan løpe om kapp med og lekesloss med nedover bakkene. Evin er også meget fornøyd, for mens mor passer på gutta, så kan han ta seg både en og to turer for seg sjøl bortover sykkelstien. Eldstegutten min er en utspekulert, men lydig sheltie..

"Jeg har blitt putta i Boblis sammen med brødrene mine, for tante Zafira har sagt at vi må komme på besøk" Heldigvis så kaster han ikke opp, eller hyler i bilen. Han syns det er veldig uvant, men tydeligvis ikke mer enn han kan tåle. Det pleier å lønne seg for meg å putte gutta i Boblis selvom det er rett borti gata til Zafira. Monsen og Miller har nemlig en tendens til å absolutt skulle være med. Det er greit nok det, helt til vi kommer til Zafira, og Aida får katt på hjernen og setter fart etter de mens hu hyler. Så jeg tok Boblis, jeg...

Første møte med Tara, en Tibetansk Spaniel som tilhører søstra til Zafira. Hu er 3 uker eldre en Linus. Vi var litt stressa, for hu er litt sutrete og redd, så vi var spent på åssen det ville gå med hu, gutta mine og Aida.. Men jaggu blei hu ikke varm i trøya etterhvert! Hu viste seg å være enda mer voldsom i lek enn det Linus er. Men de storkosa seg og lekte masse sammen. Jeg tror de syns det var gøy å endelig kunne leke med noen på sin egen størrelse.

Til og med gutta turde Tara å være i nærheten av etterhvert. De holdt på å spise hu opp av nysgjerrighet i begynnelsen. Det var jo ei tispe, må vite. Men etter en halvtimes tid var hu ikke noe interessant lenger så de trakk seg unna. Men da hadde jo Tara blitt varm i trøya og ville være med på hva enn de holdt på med. Jeg ler så av hvordan valper forandrer seg fra å være nervøse til å bli eplekjekke bare de får summa seg litt. Linus var tøff fra første sekund, for han hadde brødrene sine å støtte seg til.

Aidalille hadde blitt operert dagen før. Heldig for valpene, siden hu da ikke var i stand til å løpe og herje alà whippet-style! Men stakar, hu hadde så vondt i pota og gikk rundt og halta med bandasje og sokk på. Hu har operert vekk ei tå som mest sansynlig brakk, for så å gro feil, etter en skautur sammen med oss i fjor våres. Men Aida er tøff, så det er nok ikke lenge til hu er tilbake for å vise Linus hvordan man leker som en whippet!

Lang og aktiv dag = sliten valp. Her har han for sikkerhets skyld fått samla sammen lekene sine før han besvimte i noen lykkelig timer både for han og resten av flokken inkl. en sliten, men lykkelig mor.

Advent, snø og lek. Kan det bli bedre? Nå gleder vi oss til de siste ukene frem mot jul. Med stearinlys, fakler, gløgg, bakst og alt som hører med i denne deilige tia.

God advent til alle dere der ute. Og husk: stress ned og ta vare på hverandre. Det skal vi gjøre her på Bruket.

Snøkos

Morgenkos med frokost. Noe av det koseligste jeg veit om er når alle er samla til felles frokost. Linus spiser foreløpig på bordet, under nøye tilsyn fra mor, da Tuttane har en lei tendens til å skulle stresse og stjele maten hans. Det utvikles bedre matvaner for lillegutt når han får lov til å spise i fred. Han eter jo nesten opp skåla i iver av seg sjøl, så tviler på at han hadde hatt godt av et stressmoment til!

Linus sitt første møte med snøen. Nå leker de sammen og koooser seg, og Evin sitter som vanlig inne og syns veldig synd på seg sjøl. Ikke vil han ut og leke, men syns synd på seg sjøl allikevel, det skal han! haha

Våre første dager med Lille Linus

Mamma, mååå du ordne bloggen nå? Jeg vil ha oppmerksomhet her! Vi har blitt altfor mange.. Jeg spurte ikke om en lillebror til!

Etter en laaaang dag for to- og firbeinte, så har vi endelig kommet hjem. Mor er noe sliten, men lykkelig, akkurat so da vi kom hjem med Asketutten også.


Mamma!!!! Ikke bil!! Ikke i 2 timer!! Jeg bryr meg ikke om at jeg har fått reisesykemedisin. Jeg vil ikke!!!!

Ja da hadde endelig den store dagen kommet! Jeg har gått fra å telle dager, til å telle timer. Jeg sov ikke mye natt til onsdag, også måtte jeg i tillegg vente til Espen hadde kommet hjem fra jobb og hvilt. Det er vel unødvendig å forklare hvor utålmodig jeg var og hvor mye jeg måtte jobbe for å ikke dra aleine med gutta. De skulle være med for Nina, oppdretteren, var så smart å foreslå at Tuttane kunne møte Linusen på nøytral grunn, så han ikke skulle bli vettskremt. Tuttane var ikke mye interessert i Linus, da det viste seg å være 3 tisper der. Mora, tanta og halvsøstra til Asken og Linus. Texas med 5 voksne og en valp i en liten leilighet.

Mor får endelig møte igjen gutten sin. Jeg var der inne og hilste på to uker tidligere. Gud bedre å jeg savna han! Jeg hadde glemt det meste hva valp angår. Men ikke hvor raskt de smelter hjertet mitt!

Monsen hjemme... Uvitene om at han igjen må takle en valp..

Hos Nina blei det etterhvert tid for å si hadet. Jeg hadde nesten ikke hjerte til å ta med Linus hjem. Jeg syns alltid at det er brutalt å ta de fra mora, selvom det er en naturlig prosess. Jeg har etterhvert finni ut hvor tøff han er i snuta, så det er klart det gjorde ting litt lettere. Vi blei sittende aaaltfor lenge hos Nina. Det var så koselig at vi klarte rett og slett ikke å dra hjemover. Espen storkosa seg, og falt helt for halvsøstra til Linua. Hu er 8 mnd. Mannen min, som opprinnelig ikke ville ha bikkje i det hele tatt, foreslo at vi kunne ta med hu også. Siden det går 3 sheltier på èn collie, så syns han ikke det var noe problem. Det værste var at jeg tror han mente det òg. Men det blei med Linus. Nina ville gjerne bytte Linus med Evin, for de falt fullstendig for hverandre. Hu elska han fra første stund. Både lynnemessig og i forhold til farven hans. Jeg kan jo ikke la yndlingsgutten min bli igjen i Oslo! Men jeg blir så stolt når noen skryter av Tuttane mine.

Dag 2 og Miller og Linus er allerede gode venner. Må være noe kjærlighets-støv i lufta på Bruket om dagen. Eller kanskje det er fordi Advent er rett rundt hjørnet? Imponert og forundra blir jeg uansett..

Etter 4 timer hos Nina, avskjed med familien og to timer hjem i bil, som blei tilbragt sovende oppå en pute på fanget mitt, kom vi hjem til Bruket. I og med at han hadde møtt Tuttane så slapp vi hele den prosessen, så da var det "bare" Monsen og Miller som skulle presenteres. Etter to timer søvn er en liten valp rimelig ivrig.. Det var igrunn veldig likt som da Asken kom til oss. Monsen kom inn, snusa, hoppa opp og spiste, snusa og gikk ut... Miller snusa og snusa, malte, spiste og gikk ut igjen. Etterhvert som dagene har gått han Linus finni ut at Miller kan vi leke med og kose, men at Monsen ikke er noe videre sosial. Det skal sies at jeg er overrasket over at Monsen har godtatt Linus så raskt. Kanskje han rett og slett har gitt opp og resignert nå, og skjønt at dette ingen ende vil ta! Jeg tror nok Monsen ennå drømmer om de lykkelige 4 åra da han var aleine.. Uten bikkjer, kattebror og høner..

Det står så aldeles ikke på apetitten! Linus har tatt seg utrolig fort til rette her. Jeg er nesten litt sjokkert i forhold til hvor raskt han blei trygg her. Det er reine supervalpen. Jeg har aldri vært borti makan til trygg og harmonisk bøllevalp! Jeg skulle gi han mat, noe som resulterte i dette.... jaja...

Første gang ute.

Han har nesten ikke vært ute før, så det var veldig spennende. Asken passer på at det går riktig for seg. Han er litt skeptisk til Linus ennå, jeg tror at han ikke helt skjønner hva han er. En bikkje? Katt? Marsvin? Så han holder seg litt i bakgrunn. Helt til Linus prøvde å ta yndlingsleka han, da skal jeg si det blei fart i Tutten! Evin går fortsatt å knurrer og murrer på Linusen. Det er vissnok helt normalt de første dagene, da alfahannen skal sette seg i respekt. Og som vi veit så kan Evin være meget aktiv i tjeneste.

Et lite hint om hvor hjemme Linus følte seg. Første dagen han var her så skulle jeg sette på en vask. Dette resulterte i at Linus la seg oppå haugen jeg hadde sortert og der skulle han bli! Koste hva det koste vil! Og nå når han har blitt ennå varmere i pelsen så har det kommet fram at vi har fått en skikkelig bølle i huset! Han leker, knurrer, bjeffer, løper, river, stjeler osv... Det er mye so jeg trenger å friske opp hva valp angår, dessuten var ikke Asken så frampå. Det forundrer meg ikke om Linus kommer til å styre hele Bruket til slutt!!!

På nåde, første kvelden.

Evin var så sliten at han ikke orka å ta opp kampen. Linus luska seg bort og la seg rolig og stille oppå halen til Evin. Klart det er tryggest å ligge intill broren sin...

De to første dagene var det rimelig travelt her. En av de tinga som imponerer meg mest (utenom at han er trygg, tøff, eter som en hest...) er at han er 100% reinslig i en alder av 7 1/2 uke! Helt utrolig. Men ihvertfall, travelt var det her. Vi fikk den første kvelden aleine, men så var det selvfølgelig noen vanvittig spente venninner som ville se. Zafira og Aida fikk førsteretten. Vi tok med alle sammen på tur. Tuttane løse, Aida i band, og Linus i en ullsjal-slynge som jeg laga sjøl. Der satt han trygt og varmt når han skulle på tur for første gang. Vi satte han ned innimellom og da skulle han utforske. Jeg hadde venta meg at han skulle sette seg ned, skjelve og pipe litt. Men neida... SuperLinus skulle løpe og snuse etter Evin, han. Jeg dævver allerede av den valpen. Dagen etter kom Nina med Charlie på besøk. charlie måtte pent bli hjemme, så han ikke skremte vettet av Linus med leking. Tror kanskje ikke han hadde brydd seg. Haha. Hu tok de utrolig nydelige bildene i innlegget unner. Vi blei sittende og skravle i mange timer, og hu falt jo selvfølgelig pladask for Linusen.

I kveld var jeg så tøff (og under press fra Nina og Zafira) at jeg tok på Linus selen sin og tok han med ut på tur sammen med Tuttane. Jeg tenkte at han kanskje kom til å gå litt, for så å ville opp til meg. Dèt gjorde nemlig Askeladden, som var en normal valp! Men igjen, Linus overrasket. Han skulle gå/løpe sjøl hele veien, han. Hva èr det her for no?? Kanskje jeg har fått en forkledd whippet ? Det ligner pussig mye i oppførsel ihvertfal. Hahaha. Så jeg er skikkelig spent på fortsettelsen. Jeg var forberedt på at han kom til å være tøff, men det her overrasket selv meg. Og vi er vant til rimelig mye galskap her på Bruket....

Her ligger det link til da Askeladden kom til Bruket

Asken sin første dag

Forøkelse på Bruket

Legger ut noen fantastiske bilder som Nina har tatt. Jeg blir litt målløs over hvor vakre både bildene og modellene er. Det kommer full rapport seinere fra hele prossessen med LInus, fra henting til møte med Bruket. Men akkurat nå er det så mye som foregår at jeg har rett og slett ikke tid! Valp i huset er en utfordring!

På nåde!!

Jeg kan stilles assa

Familien Lysebo på Bruket. Ask på 2 år, Evin på 6 og Lille Linus på 8 uker.

Det skal nevnes at Linus er en bølle av dimensjoner..... Førtsettelse følger....