Valpen Linus

Evin prøver alt han kan å fortelle oss at han er sliten og lei.....

På Bruket er det ingen unnskyldning å være valp. Her må man bli med på alt som skal gjøres. Vi er i skauen og henter granabar. Linus har på seg selen for første gang, noe som gikk overraskende bra. Det var bare èn gang som han satt fast underkjeven foran på selen, mot sikkert ti ganger på Askeladden da han var like liten. Her har ikke Monsen blitt helt fortrolig med Linus ennå, men han holder seg i nærheten for å sjekke hva som foregår allikevel.

Det tok ikke mange dagene før Linus var relativt akseptert i flokken. Dette bildet er fra nyttår hvor det faktisk var Linus som hadde lagt seg først, og Evin som kom etterpå. Det er et veldig godt tegn.

Ja... Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Det har som sagt gått ganske i ett her de siste månedene. Fra å ha en stille og rolig hverdag med to voksne bikkjer, til å plutselig få hverdagen snudd på hodet, og hvor det tydeligvis ikke lenger er jeg som bestemmer... Men jeg skal nok få tatt den makten tilbake en dag! En dag..... Det har vist seg, eller.. vi visste jo egentlig det før han kom hit, at Linus er ingen vanlig sheltievalp. Han var for det første den eneste i kullet, og for det andre vokste han opp med mora, tanta og ei søster på 8 måneder. Han har ikke hatt så mye annet valg enn å tilpasse seg situasjonen. Noe som vil si at han var nødt til å være tøff. Det gjorde vel ikke situasjonen noe bedre for han at han kom til Bruket hvor det venta to hanner. En på 6 år og en på 2... Og Linus har virkelig levd opp til ryktet sitt!

Jeg har sjekka litt bakover i bloggen i forhold til hvordan de første månedene med Askeladden var. Utifra det jeg husker, og leser, var han det jeg absolutt vil kalle en normal valp... Til tider høyt og lavt, raptuser et par ganger om dagen, mislikte å gå i bånd, spiste rolig.. rett og slett en drømmevalp. Jeg husker jeg snakka med oppdretteren vår. Det er hun samme vi har fått Linus fra også, og hu avler fram (sammen med hanner fra Mainland) fantastiske bikkjer. Jeg snakka med henne om Asken da han hadde vært her en stund. Om hvor rolig og glad han var. Hvor avbalansert, trygg og god valo vi hadde fått. Etterhvert som han nådde første pubertet forsvant selvfølgelig alt dette, og jeg blei rimelig frustrert.... Men det er sånn det er for alle. Etter noen måneder går det, forhåpentligvis, over... Så var det Linus da.. Jeg var klar over at jeg hadde vært veldig bortskjemt med Asken. Dessuten var jo Aida valp samtidig, og tro meg, det var noe heeelt annet hos Zafira på den tia der... haha... Men hovmod står for fall, så nå er det min tur med texas..

Med Linus i hus er det helt andre regler. Jeg er vant til valper som ikke ødelegger ting, ikke sine egne leker en gang. Linus tygger i stykker alt han kommer over. Jeg er vant til valper som ikke tygger på inventaret. Linus gnager på alle dørkarmer. Jeg er vant til valper som ikke rører veggene i huset. Linus river opp tapeten både i gangen og på kjøkkenet. Jeg er vant til valper som spiser maten sin. Linus svelger maten uten å tygge. Jeg er vant til valper som holder seg i nærheten. Linus kan forsvinne ut i gården aleine i 10 minutter. Jeg er vant til valper som ikke tigger. Linus stjeler mat over en lav labb. Jeg er vant til en valp som er skeptisk til ting.... Linus er ikke det.... Såh.. ja hva skal jeg si?? Jeg digger den valpen!! Tror ikke jeg har ledd så mye av en bikkje noen gang. Annet enn Aida da selvfølgelig...

Uskyldigheten sjøl.... her bare 3 måneder. Han har vokst utrolig mye siden det.

Men selvom han er en meget vilter valp, er han verdens herligste. For engasjementet hans går begge veier. Han er overkjælen på den andre sia. Når han ligger oppå meg så kan han ligge og vaske meg i sikkert 5 minutter. Han er så ivrig! Skal bare kose. I tillegg, siden han er såpass tøff som han er, så er han veldig selvstendig. Han sover på plassen sin, og blir liggende selvom jeg beveger meg til et annet rom. Han holder seg i flokken, men synes også det er gøy å finne på ting helt aleine. Det er flere ganger jeg har finni han aleine inne på soverommet, lekende med et eller annet som han har finni interessant. Eller tatt han på fesken inni uteboden... Jeg gleder meg til den dagen han blir for stor for katteluke både der og i verandadøra.. For det gjør han stadig. Går ut katteluka på kjøkkenet og tar seg en tur ute aleine. Han kommer alltid inn igjen, så det er en stund siden jeg slutta å uroe meg. Stort sett finner jeg han enten borte hos tuppene, eller bak huset ned mot skauen.

Ja skauen vår, ja.. I det siste så har ikke grinda mellom huset og skauen nedover vært på, pga all snøen. Så vår tøffe eldstemann har selvfølgelig finni ut at han da kan luske seg gjennom skauen bak huset, og ned til sykkelstien og sletta. Heldigvis har ikke Asken og Linus kommet på det ennå, men jeg bare venter på det.. Så i dag, som alle andre dager, var gutta ute i gården. Etter en stund oppdager jeg at Evin selvfølgelig er vekk. Jeg kikker ut verandadøra, og ganske riktig, der kommer Evin travende glad og fornøyd opp fra sletta. Han gikk intetanende rundt på veien og markerte seg hist og her. Så plutselig oppdager han meg og fryser til! Jeg står bare og ser på han.. Han stiller seg så han akkurat kan se meg mellom to av plankene på gjerdet. Der står han og ser på meg mens han vifter forsiktig med halen.. Jeg går inn igjen i ca 5 minutter, men ser i vinduet at han trasker videre så fort han skjønner at jeg er vekk. Jeg går ut etter en stund for så å se to ører som stikker opp over grinda. Haha. Jeg dævver av den bikkja. Der står han sååå uskyldig og ser på meg og vil inn.. Jaja.. om ikke annet så betyr det gratis lufting for meg.. Så får vi se da.. Hvor lang tid det går før Askeladden ser sitt snitt i å følge etter broren sin. Noe sier meg at det ikke blir lenge til. Det er Bruket vi snakker om her..