Herlige kaotiske dager på Bruket

Ja da var vi plutselig i midten av Februar!!! Jeg fatter og begriper ikke hva som har skjedd! Vi knakk november, desember er jo alltid kos her på Bruket. Januar er grusom, men vi klarte å knekke den, og nå er vi på god vei til å komme helskinna gjennom februar, som er min desidert verste måned. Det er rett og slett helt utrolig. For er det noe vi gruer oss til hvert år her på Bruket så er det nettopp januar og februar.... Det er tunge måneder både mørketidsmessig og aktivitetsmessig. Og når vi de siste åra har hatt store mengder med snø hele denne perioden, så skal det styrke til for meg å komme meg igjennom.

Og det har til tider vært tungt. Verst var det nok i midten av januar. Snøen hadde kommet for fullt, det var bitende kaldt (ned mot -20) i 3 uker. Dette resulterte i ekstremt rastløse gutter.. De, og jeg, er vant til å trene gjennomsnittlig 2 timer om dagen. Det var umulig å få til da. For når tempen kryper ned til sprengkulde så blir det farlig. De er Sheltier, og har tjukk pels så det går bra, men potene og beina blir et problem. Det resulterte i, på de kaldeste dagene, potekramper hos både Evin og Askeladden. Plutselig stivna Evin til, så på meg med et gråtende blikk og satt med forlabben opp. Han hadde kuldekrampe. Og det etter bare 10minutter ute i snøen.. Det er heller ikke bra å ha med seg en valp på 3 mnd ut i sprengkulde. Så som sagt, de 2-3 første ukene, før jeg fikk trena de skikkelig ned, var veldig frustrerende. Mor gikk med evig dårlig samvittighet, mens 3 bikkjer holdt på å gå på veggen...

Så jeg må jo si jeg er glad for at Linus er her, og at min slu plan om egenaktivisering fungerte.. hehe. De leker, herjer, koser, bråker og ødelegger hele dagen. Men har også roa seg betraktelig nå. Det er det som er så bra med Sheltier. De tilpasser deg hverdagen veldig lett. De aksepterer nå at ting er anderledes. Det er kortere turer, mindre som skjer, færre aktiviteter. Så mye av dagen går til leking dem imellom, løping i gården og soving. Min samvittighet er ikke så dårlig lenger, klart jeg skulle ønske ting var anderledes, men jeg vet også at en dag kommer våren.

Og det skal sies. Vi har tross kulde vært utrolig heldige med vinterværet. De to siste ukene har vi hatt mellom 4-9minus og strålende sol. Mange dager helt vindstille i tillegg, og da har Tuppene fått komme ut og strekke på fjøra. Og selvom de ikke har vært noe særlig ute siden før jul, så gikk turen for Agda, Johanne og Heidi i linje fra Hønsehuset og RETT bort til verandadøra. Inn skulle de! Evin prøvde å vokte en stund, men ga til slutt opp. Det var så morsomt å se hvor målretta de vagga mot huset vårt. Linus syns det er greit med tuppene nå, så lenge de holder seg i huset sitt mens han rapper maten dems. Så fort Agda jumpa inn på kjøkkenet så satte Linus i gang en bjeffekonsert fra en annen verden! Agda, smart som hu er (?) sto bare og så på han. Til slutt måtte jeg ta hu ut, for Linus klarte ikke å roe seg... Haha. Nei hu skulle bo i hønsehuset, ja. Ikke pokker om hu skulle få lov til å være i huset!

Linusen vokser for hver dag nå. Han er i "Langbein-perioden" om dagen. Sheltier vokser mest i høyden i begynnelsen, så proposjonene er litt ute og kjøre om dagen. Det som er så spennende med han nå er å følge med på utviklingen hans både fysisk og psykisk. Han lærer utrolig raskt! I likhet med Askeladden, så var han veldig tidlig ute med å sitte på kommando. Nå begynner han også å få teken på følgende kommandoer i tillegg:

1. Gå ned, når han stiller seg på to ben og skal ha oppmerksomhet om jeg sitter i sofaen

2.Kom her

3.Plystring

4.Nei

5.Ti still

osv....

Klart han har en stor fordel ved å kopiere brødrene sine. Og det er jeg glad for! Han er oppvakt og smart, og kommer til, og er, et funn av en Sheltie! Det er en utrolig opplevelse å følge med på hvor utrolig forskjellige gutta er!

Evin er lederen. Han er egenrådig, sær, til tider vrien, men også den mest hengivende og lydige. Mors gullgutt.

Asketutten er en mye mildere bikkje. Han er underdanig, stikker seg sjelden frem, trives på plassen sin, men er allikevel mye mer sosial og imøtekommende enn det Evin er. Ikke minst er han utrolig leken. Og selvfølgelig hengiven og kjelen. Også er han en skikkelig PappaTutt.

Også Linusen da... Han er tøff i snuta, skyr ingen midler, frampå, oppesen, den fødte leder og eksepsjonellt kosete og sosial. Linus er både Mamma- og Pappagutt, men det er nok fortsatt mamma som står høyest i kurs... Og sånn skal det være. Det er spennende å følge han, og jeg har vært tydelig på fra dag èn at han er en bikkje jeg helt sikkert kommer til å måtte gå noen runder med. Der har Asketutten vært en drøm. Han har stilt seg under meg og Evin fra dag èn. Noe sier meg at Linusen vil ha et ord med i laget....

Til slutt. En fantastisk video som virkelig visualiserer hverdagn på Bruket. Her kommer også guttas forskjellige personligheter så utrolig godt fram. For ikke å snakke om Miller.... Han er med på alt, han.... hahaha

Det må vel nevnes at vi har snudd døgnet litt her hjemme pga OL... Men gutta har jaggu blitt vant til det òg :)