Gjetergutten

En kort liten videosnutt fra Linus sin evinnelige gjeting.. her har han fått alle tuppene bort til verandaen og samla de i en flokk. Instinktene hans er virkelig tydelige, han er en aktiv gjeter. her om dagen løp han inn og ut av utegården, tok med seg tupper og jagde de inn i hønsehuset. Da han var ferdig stilte han seg parat foran døra og passa på at ingen tuppe kom seg ut av huset. Det er en fantastisk opplevelse å være vitne til en gjeterbikkje som er på jobb. Og i tilegg er han bare 6 mnd.. Jeg er så stolt av gutten min.

Hverdagen til en storfamilies mor

I hverdagen tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg egentlig er som får være øverstkommanderende for en storfamilie. At hverdagen min egentlig til tider er fylt til randen av forskjellige opplevelser, store som små. Jeg må innimellom bli minnet på det fra venner utenifra for å kunne se det. Stort sett føler jeg at jeg har en relativt rutinehverdag, hvor ting går ganske seint. Men det er egentlig ikke tilfellet. Det er rart hvor blind man kan bli på sitt eget liv.

Nå er våren i anmarsj her på Bruket. Espen og jeg snakka om det i går. At her er det enormt mange forskjellige ting som viser at våren endelig kommer. Det er de vanlige tingene med lengre lyst, snøen smelter, fuglene kommer tilbake osv. Men vi har også så mye mer her på Bruket. Plutselig må Espen være kattevakt når vi skal på tur, Tuppene flakset ut fra hønsehuset i pur lykke i dag, for første gang siden oktober. De har vært ute lenge nå, men da har de stort sett bare kikka litt ut, trippa litt rundt og så gått inn igjen. Gutta vil være ute hele tia, kattene er vekk nesten hele dagen, og det begynner å syde av fuglesang fra skogen. Bedet foran huset er nå snøfritt og jeg venter i spenning på de første spede spirene. Så nå syder det igjen av liv på Bruket, etter en lang vinter. Men ikke alt har vært like positivt de siste ukene...

Evin i bilen på vei til akutt-time hos dyrlegen

Min elskede, rolige og tålmodige eldstemann hos dyrlegen

For å gjøre en veldig lang historie så kort som mulig, så kommer det et resyme. Gutta og jeg var på et par timers deilig tur i forrige uke. Endelig fikk vi gått skikkelig. Da vi runda hjørnet ved Bruket så beina gutta oppover i vill lek. Da jeg fikk tatt de igjen så satt Evin på bakken og så opp på meg. Han hadde tydelig vondt i et bein. Jeg fikk han med inn, de spiste, herja litt og sovnet. Jeg sjekka jo beinet med en gang, han viste ingen tegn til smerte, så jeg lot han være. Da jeg våknet dagen etter oppdaget jeg at han lå på samme plass som kvelden før, og han klarte ikke å reise seg opp. Jeg bar han ut på kjøkkenet og sjekket han. Jeg sjekket hele ryggraden, trykket forsiktig nedover for å se tegn til smerte, ingenting. Sjekket alle bein, potene, reflekser og bøyelighet. Da han ikke viste noen tegn til smerte, og Evin hyler om han har vondt, så satte jeg han på gulvet for å se om han klarte å gå. Han gikk to skritt og seg sammen. Jeg hadde en anelse om at det handlet om høyre bakbein. At han hadde strekt en sene eller tråkket over. Det skjedde såpass akutt, og etter mange år med katter og bikkjer, så veit jeg godt at sånt skjer fort. Dessuten var det rein holke der de lekte.

Jeg bastemte meg for å ta han med til dyrlegen for å sjekke han og evt få smertestillende. Min faste dyrlege har fri på onsdager, så jeg måtte ned til en annen i byen. Vi kom dit, hun sjekket alt jeg hadde sjekket og kom fram til samme konklusjon, at det handlet om bakbeinet. Det som skjedde videre er en gåte for meg, selv nesten en uke seinere. Jeg har selvfølgelig forklart hele situasjonen for henne, og mine tanker rundt det. Evin har vært sunn og frisk, og dette skjedde akutt. Hu foreslår at vi skal ta røntgen av beinet og ryggen hans. Jeg regnet med at det forslaget kom til å komme på bane, så jeg var forberedt på det. Jeg takket nei til tilbudet. Så fortsetter hu og sier at vi er nødt til å gjøre det, at hu skal sende bildene til spesialist i Oslo, og få svar om noen dager. For de som ikke vet det så er røntgen av bikkjer en styggdyr affære. Det koster fort flere tusen. Jeg visste at han ikke hadde brukket noe, og at det mest sannsynlig ikke var noe alvorlig.

Så videre begynner hu å spørre mange uforståelige spørsmål som ikke hadde noe med situasjonen å gjøre. Om han hadde tisset blod, om han hadde haltet lenge, om han hadde feber, om han hadde vanskeligheter de siste ukene med å tisse osv osv. Igjen forklarte jeg hendelsesforløpet for henne, men hu ville ikke høre. Så sier hu at hu vil ta ultralyd av prostataen hans, da det å halte er et av tegnet på problemer med dette. Jeg tenkte at det er godt hu tar ting alvorlig og vil være på den sikre sia, men det er da grenser. Bikkja mi har tråkka over, han har ikke prostataprobemer. Jeg takket igjen nei, men hu pressa på, og sa at jeg kan legge han i narkose nå og gjøre det med en gang. Da sa jeg at det er fullstendig unødvendig, og dessuten vet jeg at det koster. Den nette sum av dette var 5500kr... Så jeg sto på mitt, forlangte resept på smertestillende, sa jeg kom til å dra til min faste lege dagen etter, ferdig med det. Til slutt ga hu seg, og jeg fikk vilja mi.

En noe oppgitt mor etter besøket hos dyrlegen

Evin fikk smertestillende og sloknet med en gang. Han sov i mange timer, utslitt og lykkelig for at smertene endelig hadde gitt seg. Utpå kvelden kviknet han til og gikk litt ute i hagen. Han haltet, men ikke mer enn at han kunne gå. Dagen etter fikk han også smertestillende, vi tok det veldig med ro og utpå dagen gikk han helt normalt. Jeg ville se det an et par dager, så jeg tok han ikke med til legen den dagen. Den tredje dagen fikk han ikke smertestillende, da jeg ville sjekke hvordan det gikk med beinet. Evin hadde sluttet å ha vondt, haltet ikke og har ikke haltet siden. Mitt spørsmål da er følgende... Hvor blei det av reaksjonen med, vi gir han smertestillende, ser det an noen dager, og blir det akutt værre så ringer du.... Igjen så er det flott at dyrleger tar ting på alvor, men å så til de grader gjøre mye ut av lite, det vil jeg ha meg frabedt. Og jeg sitter igjen og tenker at.... Hva om jeg ikke hadde vært så sta som jeg er. Hva med de som ikke stoler på seg sjøl i forhold til sånne ting. Hva med de som hadde betalt 5500kr for noe som var totalt unødvendig...

Jeg kunne ikke vite helt sikkert at han kun hadde tråkket over, men jeg er av oppfatningen om at det er mulig å først se an ting før man begynner med så omfattende ting.. Jeg var lettere frustrert i dagene etterpå, av hvordan de så lett kom med forslag som koster tusenvis av kroner, uten å i det hele tatt gi tegn om å høre på meg som eier av bikkja. Nå er Evin helt bra igjen, etter kun 2 dager på smertestillende, og 5 dager i ro. Heldigvis. Men jeg sitter igjen med en ekkel følelse av å ha blitt utsatt for en form for pengemaskin, hvor man gjør små ting til store katastrofer. Jeg er ikke tilhenger av den type legevirksomhet. Jeg elsker gutta mine over alt på jord, men jeg stoler også på min egen intuisjon som mor, og vil ikke hoppe på første og beste forslag. Det var egentlig det værste. At jeg følte at jeg måtte stå der og forsvare og forklare at jeg tross alt var glad i gutten min, selvom jeg ikke ville ta røntgen og ultralyd fordi jeg mente det var unødvendig. Det var en veldig ekkel opplevelse. Jeg følte meg som en dårlig mor, en som ikke brydde seg om gutten sin helse... Noe som er så langt fra sannheten som det går an å komme. Så det var vondt, og sånn skal man ikke føle.

tuttane på tur et par dager etter legebesøket. Evin er ved sine fulle fire poter og koser seg

Vår er lik tulipantid på Bruket.

Ja Linusen har kommet i puberteten, men det må bli et eget innlegg, da jeg ikke tror det er plass til min glede og frustrasjon over det lille krapylet vårt på ett halvt år. Gi meg styrke

Vi har tatt det rolig pga Evin den siste uka, så det har vært endel hjernetrim for de isteden. Ingenting er som å stå i sola i verandasøra, høre det pipler fra taket og se på gutta våre som leiter etter kattemat i snøen. Da er livet godt å leve... Det skal nevnes at Linus nå har finni ut at det går an å stjele egg hos tuppene, for så å grave de ned i snøen på ymse plasser i gården....

Linus.......igjen.....denne kurven står egentlig i stua, helt på andre sia. Men her en kveld bestemte han seg for at nå skulle han jaggu ommøbelere litt. Så Linus tok tak i nøstet og dro med seg hele kurven ut på kjøkkenet, til mors fortvilelse... etter denne hendelsen finner jeg nå stadig ting, klær og dyner på steder de virkelig ikke skal ligge....

Lysstøping er tilbake på Bruket. Det er noe av det beste og mest beroligende jeg veit å holde på med. Tusen takk til mor, søster og tante som samler stearinlysstumper til meg, så jeg kan støpe kubbelys og gi tilbake. De er så vakre. Og er en genial måte å resirkulere og dermed få brukt alt av stearin til siste rest.

Et annet sikkert vårtegn her på Bruket er når Agda forlanger å delta i aktivitetene inne. Det er fortsatt ingen av de andre som oppfører seg sånn. Jeg ler meg ihjel av den tuppa. Nå har de begynt å legge for fullt. I dag var det 2 dager sia jeg henta inn egg, og kunne nå ta med hele 11 egg inn. Da er virkelig våren her. Helt herlig

Er det noe Linus og Tutten elsker så er det å sloss om pinner ute. De beiner etter hverandre, gjerne Linus først med halen i været, og stadig ser han bakover for å sjekke at broren hans er i helene på han og leker. Så rapper Tutten pinnen, og rollene byttes om. Fra tid til annen så har de tak i pinnen på hver sin side og løper lykkelige bortover veien. Det er søskenkjærlighet, det..

Og endelig, endelig er sola over åsen og varmer stua på nytt.

Midt oppi alt i hverdagen så måtte det jo skje. Linus blir akutt dårlig i magen og får diare... Jeg veit jo at vaøper kan få det, da systemet ikke er helt i gang enda, men det gjør det ikke noe morsommere å måtte ha bøtta framme og vaske til alle døgnets tider.... og som oftest så rakk han ikke ut i tide heller. Så det blei mange badinger sammen med pappa i badekaret den uka.. Så nå er han vant til det, han står som en prins, til mors lettelse.

Igjen så er ikke jeg den som løper til legen så fort noe skjer. Eneste grunnen til at jeg dro akutt ned med Evin var fordi han ikke klarte å reise seg. Tutten haltet i fjor, etter å ha tråkka over, men da dro jeg ikke fordi han var såpass aktiv. Så jeg bestemte meg for å se det an med Linus et par dager, da det også er veldig vanlig for valper med diare. Han spiste litt mindre enn vanlig, men var ellers som han pleier. Kvikk, bøllete og kjælen. Da det hadde gått tre dager sjekka jeg litt opp på nettet i forhold til evt kurer man kunne gjøre selv. Jeg er tilhenger av gamle kjærringråd, alternativ medisin og husmortriks, så jeg sjekka litt rundt. Det lå mange gode forslag ute, bla med Biola og yoghurt, som jeg allerede hadde gitt han for å prøve å stabilisere. Det var ikke noe blod, så det var ingen tegn til noe alvorlig. Så ringte jeg oppdretteren min, for jeg veit at hu tenker likt som meg. Hu anbefalte meg, som var en av forslaga jeg hadde kommet over på nettet, å sette han på en fiskebollekur et par dager. Da ville han få i seg saltene som kroppen trengte, og fiskebollene skal være bra for å stabelisere magen. Som den husmoren jeg er så hadde jeg selvfølgelig en boks stående. hehe. Så han fikk dette tre ganger om dagen i to dager. Etter bare første dag oppdaget jeg at han ikke hadde vært på do. derimot så tissa han mye. Dagen etter, fortsatt på kur, hadde han ennå ikke gjort noe. Så utpå kvelden måtte han. Og da var han helt fin i magen igjen. Det er noe av det sjukeste jeg har vært med på. Ingen medisiner, ingen legebesøk. Kun et godt gammelt kjærringråd.... Jeg blir så glad for ting som det er mulig å gjøre selv. Hadde han fortsatt med diare, blitt slapp og utafor hadde jeg selvfølgelig tatt han med til legen. Det er ikke poenget. Poenget mitt er at jeg liker å prøve alternativer først, før jeg stapper i gutta våre alskens remedier.

Mors intuisjon lenge leve

Herlige kaotiske dager på Bruket

Ja da var vi plutselig i midten av Februar!!! Jeg fatter og begriper ikke hva som har skjedd! Vi knakk november, desember er jo alltid kos her på Bruket. Januar er grusom, men vi klarte å knekke den, og nå er vi på god vei til å komme helskinna gjennom februar, som er min desidert verste måned. Det er rett og slett helt utrolig. For er det noe vi gruer oss til hvert år her på Bruket så er det nettopp januar og februar.... Det er tunge måneder både mørketidsmessig og aktivitetsmessig. Og når vi de siste åra har hatt store mengder med snø hele denne perioden, så skal det styrke til for meg å komme meg igjennom.

Og det har til tider vært tungt. Verst var det nok i midten av januar. Snøen hadde kommet for fullt, det var bitende kaldt (ned mot -20) i 3 uker. Dette resulterte i ekstremt rastløse gutter.. De, og jeg, er vant til å trene gjennomsnittlig 2 timer om dagen. Det var umulig å få til da. For når tempen kryper ned til sprengkulde så blir det farlig. De er Sheltier, og har tjukk pels så det går bra, men potene og beina blir et problem. Det resulterte i, på de kaldeste dagene, potekramper hos både Evin og Askeladden. Plutselig stivna Evin til, så på meg med et gråtende blikk og satt med forlabben opp. Han hadde kuldekrampe. Og det etter bare 10minutter ute i snøen.. Det er heller ikke bra å ha med seg en valp på 3 mnd ut i sprengkulde. Så som sagt, de 2-3 første ukene, før jeg fikk trena de skikkelig ned, var veldig frustrerende. Mor gikk med evig dårlig samvittighet, mens 3 bikkjer holdt på å gå på veggen...

Så jeg må jo si jeg er glad for at Linus er her, og at min slu plan om egenaktivisering fungerte.. hehe. De leker, herjer, koser, bråker og ødelegger hele dagen. Men har også roa seg betraktelig nå. Det er det som er så bra med Sheltier. De tilpasser deg hverdagen veldig lett. De aksepterer nå at ting er anderledes. Det er kortere turer, mindre som skjer, færre aktiviteter. Så mye av dagen går til leking dem imellom, løping i gården og soving. Min samvittighet er ikke så dårlig lenger, klart jeg skulle ønske ting var anderledes, men jeg vet også at en dag kommer våren.

Og det skal sies. Vi har tross kulde vært utrolig heldige med vinterværet. De to siste ukene har vi hatt mellom 4-9minus og strålende sol. Mange dager helt vindstille i tillegg, og da har Tuppene fått komme ut og strekke på fjøra. Og selvom de ikke har vært noe særlig ute siden før jul, så gikk turen for Agda, Johanne og Heidi i linje fra Hønsehuset og RETT bort til verandadøra. Inn skulle de! Evin prøvde å vokte en stund, men ga til slutt opp. Det var så morsomt å se hvor målretta de vagga mot huset vårt. Linus syns det er greit med tuppene nå, så lenge de holder seg i huset sitt mens han rapper maten dems. Så fort Agda jumpa inn på kjøkkenet så satte Linus i gang en bjeffekonsert fra en annen verden! Agda, smart som hu er (?) sto bare og så på han. Til slutt måtte jeg ta hu ut, for Linus klarte ikke å roe seg... Haha. Nei hu skulle bo i hønsehuset, ja. Ikke pokker om hu skulle få lov til å være i huset!

Linusen vokser for hver dag nå. Han er i "Langbein-perioden" om dagen. Sheltier vokser mest i høyden i begynnelsen, så proposjonene er litt ute og kjøre om dagen. Det som er så spennende med han nå er å følge med på utviklingen hans både fysisk og psykisk. Han lærer utrolig raskt! I likhet med Askeladden, så var han veldig tidlig ute med å sitte på kommando. Nå begynner han også å få teken på følgende kommandoer i tillegg:

1. Gå ned, når han stiller seg på to ben og skal ha oppmerksomhet om jeg sitter i sofaen

2.Kom her

3.Plystring

4.Nei

5.Ti still

osv....

Klart han har en stor fordel ved å kopiere brødrene sine. Og det er jeg glad for! Han er oppvakt og smart, og kommer til, og er, et funn av en Sheltie! Det er en utrolig opplevelse å følge med på hvor utrolig forskjellige gutta er!

Evin er lederen. Han er egenrådig, sær, til tider vrien, men også den mest hengivende og lydige. Mors gullgutt.

Asketutten er en mye mildere bikkje. Han er underdanig, stikker seg sjelden frem, trives på plassen sin, men er allikevel mye mer sosial og imøtekommende enn det Evin er. Ikke minst er han utrolig leken. Og selvfølgelig hengiven og kjelen. Også er han en skikkelig PappaTutt.

Også Linusen da... Han er tøff i snuta, skyr ingen midler, frampå, oppesen, den fødte leder og eksepsjonellt kosete og sosial. Linus er både Mamma- og Pappagutt, men det er nok fortsatt mamma som står høyest i kurs... Og sånn skal det være. Det er spennende å følge han, og jeg har vært tydelig på fra dag èn at han er en bikkje jeg helt sikkert kommer til å måtte gå noen runder med. Der har Asketutten vært en drøm. Han har stilt seg under meg og Evin fra dag èn. Noe sier meg at Linusen vil ha et ord med i laget....

Til slutt. En fantastisk video som virkelig visualiserer hverdagn på Bruket. Her kommer også guttas forskjellige personligheter så utrolig godt fram. For ikke å snakke om Miller.... Han er med på alt, han.... hahaha

Det må vel nevnes at vi har snudd døgnet litt her hjemme pga OL... Men gutta har jaggu blitt vant til det òg :)

Valpen Linus

Evin prøver alt han kan å fortelle oss at han er sliten og lei.....

På Bruket er det ingen unnskyldning å være valp. Her må man bli med på alt som skal gjøres. Vi er i skauen og henter granabar. Linus har på seg selen for første gang, noe som gikk overraskende bra. Det var bare èn gang som han satt fast underkjeven foran på selen, mot sikkert ti ganger på Askeladden da han var like liten. Her har ikke Monsen blitt helt fortrolig med Linus ennå, men han holder seg i nærheten for å sjekke hva som foregår allikevel.

Det tok ikke mange dagene før Linus var relativt akseptert i flokken. Dette bildet er fra nyttår hvor det faktisk var Linus som hadde lagt seg først, og Evin som kom etterpå. Det er et veldig godt tegn.

Ja... Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Det har som sagt gått ganske i ett her de siste månedene. Fra å ha en stille og rolig hverdag med to voksne bikkjer, til å plutselig få hverdagen snudd på hodet, og hvor det tydeligvis ikke lenger er jeg som bestemmer... Men jeg skal nok få tatt den makten tilbake en dag! En dag..... Det har vist seg, eller.. vi visste jo egentlig det før han kom hit, at Linus er ingen vanlig sheltievalp. Han var for det første den eneste i kullet, og for det andre vokste han opp med mora, tanta og ei søster på 8 måneder. Han har ikke hatt så mye annet valg enn å tilpasse seg situasjonen. Noe som vil si at han var nødt til å være tøff. Det gjorde vel ikke situasjonen noe bedre for han at han kom til Bruket hvor det venta to hanner. En på 6 år og en på 2... Og Linus har virkelig levd opp til ryktet sitt!

Jeg har sjekka litt bakover i bloggen i forhold til hvordan de første månedene med Askeladden var. Utifra det jeg husker, og leser, var han det jeg absolutt vil kalle en normal valp... Til tider høyt og lavt, raptuser et par ganger om dagen, mislikte å gå i bånd, spiste rolig.. rett og slett en drømmevalp. Jeg husker jeg snakka med oppdretteren vår. Det er hun samme vi har fått Linus fra også, og hu avler fram (sammen med hanner fra Mainland) fantastiske bikkjer. Jeg snakka med henne om Asken da han hadde vært her en stund. Om hvor rolig og glad han var. Hvor avbalansert, trygg og god valo vi hadde fått. Etterhvert som han nådde første pubertet forsvant selvfølgelig alt dette, og jeg blei rimelig frustrert.... Men det er sånn det er for alle. Etter noen måneder går det, forhåpentligvis, over... Så var det Linus da.. Jeg var klar over at jeg hadde vært veldig bortskjemt med Asken. Dessuten var jo Aida valp samtidig, og tro meg, det var noe heeelt annet hos Zafira på den tia der... haha... Men hovmod står for fall, så nå er det min tur med texas..

Med Linus i hus er det helt andre regler. Jeg er vant til valper som ikke ødelegger ting, ikke sine egne leker en gang. Linus tygger i stykker alt han kommer over. Jeg er vant til valper som ikke tygger på inventaret. Linus gnager på alle dørkarmer. Jeg er vant til valper som ikke rører veggene i huset. Linus river opp tapeten både i gangen og på kjøkkenet. Jeg er vant til valper som spiser maten sin. Linus svelger maten uten å tygge. Jeg er vant til valper som holder seg i nærheten. Linus kan forsvinne ut i gården aleine i 10 minutter. Jeg er vant til valper som ikke tigger. Linus stjeler mat over en lav labb. Jeg er vant til en valp som er skeptisk til ting.... Linus er ikke det.... Såh.. ja hva skal jeg si?? Jeg digger den valpen!! Tror ikke jeg har ledd så mye av en bikkje noen gang. Annet enn Aida da selvfølgelig...

Uskyldigheten sjøl.... her bare 3 måneder. Han har vokst utrolig mye siden det.

Men selvom han er en meget vilter valp, er han verdens herligste. For engasjementet hans går begge veier. Han er overkjælen på den andre sia. Når han ligger oppå meg så kan han ligge og vaske meg i sikkert 5 minutter. Han er så ivrig! Skal bare kose. I tillegg, siden han er såpass tøff som han er, så er han veldig selvstendig. Han sover på plassen sin, og blir liggende selvom jeg beveger meg til et annet rom. Han holder seg i flokken, men synes også det er gøy å finne på ting helt aleine. Det er flere ganger jeg har finni han aleine inne på soverommet, lekende med et eller annet som han har finni interessant. Eller tatt han på fesken inni uteboden... Jeg gleder meg til den dagen han blir for stor for katteluke både der og i verandadøra.. For det gjør han stadig. Går ut katteluka på kjøkkenet og tar seg en tur ute aleine. Han kommer alltid inn igjen, så det er en stund siden jeg slutta å uroe meg. Stort sett finner jeg han enten borte hos tuppene, eller bak huset ned mot skauen.

Ja skauen vår, ja.. I det siste så har ikke grinda mellom huset og skauen nedover vært på, pga all snøen. Så vår tøffe eldstemann har selvfølgelig finni ut at han da kan luske seg gjennom skauen bak huset, og ned til sykkelstien og sletta. Heldigvis har ikke Asken og Linus kommet på det ennå, men jeg bare venter på det.. Så i dag, som alle andre dager, var gutta ute i gården. Etter en stund oppdager jeg at Evin selvfølgelig er vekk. Jeg kikker ut verandadøra, og ganske riktig, der kommer Evin travende glad og fornøyd opp fra sletta. Han gikk intetanende rundt på veien og markerte seg hist og her. Så plutselig oppdager han meg og fryser til! Jeg står bare og ser på han.. Han stiller seg så han akkurat kan se meg mellom to av plankene på gjerdet. Der står han og ser på meg mens han vifter forsiktig med halen.. Jeg går inn igjen i ca 5 minutter, men ser i vinduet at han trasker videre så fort han skjønner at jeg er vekk. Jeg går ut etter en stund for så å se to ører som stikker opp over grinda. Haha. Jeg dævver av den bikkja. Der står han sååå uskyldig og ser på meg og vil inn.. Jaja.. om ikke annet så betyr det gratis lufting for meg.. Så får vi se da.. Hvor lang tid det går før Askeladden ser sitt snitt i å følge etter broren sin. Noe sier meg at det ikke blir lenge til. Det er Bruket vi snakker om her..

Oppdatering fra Bruket

Først vil jeg bare beklage at jeg ikke har hatt noe innlegg siden vi fikk hjem Linus. Men er ikke det ganske typisk? Når de spennende tingene skjer, så har man igrunn nok med bare å holde styr på den nye hverdagen. Men jeg har tatt endel bilder, og lover å komme sterkere tilbake når ting har roa seg litt her på Bruket. Det begynte jo med en pangstart etter jul, og siden har det gått i ett. Jeg så at det er veldig mange som har vært innom for å sjekke om det har kommet noe nytt her, og det setter jeg så pris på :) Så da har det nye Bloggåret på Bruket offesiellt startet!

"Ut å stæle kalkun" Evin hadde vært vekk i et kvarter, noe som gjorde at jeg var sikker på at han hadde tatt seg en tur aleine nede på sletta. Jeg stresser ikke nevneverdig med det seint på kvelden, for jeg veit at det sjeldent er folk der da, og han er stille og rolig når han er aleine og kommer alltid tilbake. Men etterhvert begynte jeg å lure siden han ikke dukka opp ved porten.. Jeg gikk ei runde uten å finne han. Da jeg kom hjem oppdaga jeg at boden var oppe. Og der ja, der sto vår Sølvhønk og heiv i seg kalkun..... Jeg gir opp...

Linus og Miller har vært bestiser siden dag èn. Yndlingsbeskjeftigelsen til Linus er å ta tak i halen til Miller og dra han ut fra under sofaen! Haha

Linus 4 mnd

Linus 2 mnd... Han lærte fort at oppvaskmaskina var et yndet sted for stjeling..

Kveldskos på Bruket. Evin og Asken hadde her akkurat hoppa ned fra senga. Så på det meste var det èn mann, og 5 dyr her

Lille Julaften... Linus er utslitt og lykkelig etter å ha fått lov til å herje så mye han ville med gavepapir og bånd. Bedre julegave kan man ikke få

Evin holder koken...

Ingenting er som å få pappakos assa!!!! Også helt i fred fra brødrene for èn gang skyld!

Verdens morsomste bilde!!! "Take me home... take me home... We come in peace.."

Og ja det er Linus som står oppå ryggen til Tutten. Haha

Var det noen som sa aktivt?

Et meget godt tegn på at Linus er godt på vei inn i flokken er nettopp dette. At han får lov til å sove sammen med gutta. At det er en noe urettferdig fordeling av plassen i bikkjesenga virker det ikke som om noe av de bryr seg noe nevneverdig om...

Ja da har Linusen vært hos oss i 2 1/2 uke, og jeg føler allerede at det er en liten evighet. Det er utrolig hvor mye som foregår på så kort tid. De første dagene blei som jeg forutså, en smule kaotiske. Evin og Asken syns det var litt stas, men egentlig mest slitsomt. Vi har alle brukt de 2 første ukene til å bli vant til og å justere oss etter en ny hverdag. Evin er nok den som har blitt mest sliten. Det er uvant med en liten valp igjen, og han passer trofast på, men han vil også gjerne kunne ligge i fred og hvile.... Noe som til tider har vært umulig... Asken har nå finni ut hvilken genial lekekamerat han har i den nye broren sin, og at det egentlig er litt gøy å endelig ha noen å bestemme over! Miller koser med Linus som om han skulle ha vært her hele tia, mens Monsen er trofast med på tur, men slår til med kloa hvis Linus blir for nærgående. Linus på sin side har lært utrolig fort hvilken plass som tilhører hvem i hierarkiet på Bruket. Han er tøff, smart og frampå. Akkurat som en valp skal være. Men som mor så må jeg innrømme at dagene er meget anderledes, og at det noen ganger kunne vært godt å legge seg nedpå, bare litt.... Det kommer vel etterhvert muligheter for det òg. Forhåpentligvis sammen med å kunne sove littlenger enn sju på morran..

Advent har kommet til Bruket òg. I år har jeg lysende stjerner i verandadøra. Som inntil nå har fått lov til å være i fred. Værre blir det vel med juletreet tenker jeg!

Midt oppi helgens aktiviteter og kaos så kom jeg på at Askeladden hadde bursdag! En smule flaut å glemme toårs-dagen hans!!! Jeg er en forferdelig mor... Tenk at det allerede har gått to år sia han blei født, og like lang tid sia jeg starta bloggen. Helt utrolig. Dette bildet er fra dagen etter Asken kom til oss. Det er rart å se hvor liten han var, nå som han er en voksen og stolt Tutt. Så gratulere med dagen vår elskede Tutt. Jeg lover å huske bursdagen din neste år, og det får bare føyes inn i rekken av ting jeg kan skylde på Linus for. Haha

Tradisjons tro så er adventskalenderen som min mor broderte på ungdomsskolen, hengt opp. Espen og jeg har pakker annenhver dag. Det er vanskelig å ikke jukse! Særlig når jeg er hjemme aleine på dagtid..

Årets egendesignede adventsstake. Eføy og kongler fra Bruket

Igjen en arv fra mor. Ullduken har hu vevd. Den er så vakker. Fikk endelig kjøpt amaryllis, og det er like spennende hvert år, om den rekker å komme ut til jul.

Målet i år var å få alle pakkene, til både min og Espen sin familie+venner, ferdig til 1.desember. Det klarte jeg med god margin, tross omveltningene her hjemme. Jeg visste jo at Linus skulle komme og at det meste da ville handle om han, så derfor var jeg tidlig ute for å slippe mer stress enn nødvendig. Veldig deilig, og absolutt å anbefale!

Steg 1 i sosialisering. De 12 første ukene i en bikkjes liv er noen av de viktigste i forhold til å kunne gjøre de trygge på den sosiale arenaen. Jeg hadde tenkt til å vente litt, til han blei hvertfall 9 uker, med å ta han med på diverse steder. Men her om dagen, da jeg skulle bort på YX for å handle så fikk Linus det liksågodt for seg å hoppe ut av katteluka da jeg var på vei til bilen. Så da tenkte jeg at, jaja... da får du være med da. Så her er han i all sin prakt oppå disken på YX. Det skal nevnes at vi er venner med eieren, så det var helt i orden. Hygenisk? Neppe... Etterpå dro vi innom foreldra til Espen så han kunne møte de. Svigerfar klarte ikke å sette fra seg Linus, han falt fullstendig for han. Men er det rart da??

Ett nytt og aktivt liv som stadig utvikler seg for lille Linus. Her er vi på sletta og koser oss. Han løper og løper og jager alt som fins, og alt som ikke fins. Askeladden syns det er så gøy å endelig ha en som han kan løpe om kapp med og lekesloss med nedover bakkene. Evin er også meget fornøyd, for mens mor passer på gutta, så kan han ta seg både en og to turer for seg sjøl bortover sykkelstien. Eldstegutten min er en utspekulert, men lydig sheltie..

"Jeg har blitt putta i Boblis sammen med brødrene mine, for tante Zafira har sagt at vi må komme på besøk" Heldigvis så kaster han ikke opp, eller hyler i bilen. Han syns det er veldig uvant, men tydeligvis ikke mer enn han kan tåle. Det pleier å lønne seg for meg å putte gutta i Boblis selvom det er rett borti gata til Zafira. Monsen og Miller har nemlig en tendens til å absolutt skulle være med. Det er greit nok det, helt til vi kommer til Zafira, og Aida får katt på hjernen og setter fart etter de mens hu hyler. Så jeg tok Boblis, jeg...

Første møte med Tara, en Tibetansk Spaniel som tilhører søstra til Zafira. Hu er 3 uker eldre en Linus. Vi var litt stressa, for hu er litt sutrete og redd, så vi var spent på åssen det ville gå med hu, gutta mine og Aida.. Men jaggu blei hu ikke varm i trøya etterhvert! Hu viste seg å være enda mer voldsom i lek enn det Linus er. Men de storkosa seg og lekte masse sammen. Jeg tror de syns det var gøy å endelig kunne leke med noen på sin egen størrelse.

Til og med gutta turde Tara å være i nærheten av etterhvert. De holdt på å spise hu opp av nysgjerrighet i begynnelsen. Det var jo ei tispe, må vite. Men etter en halvtimes tid var hu ikke noe interessant lenger så de trakk seg unna. Men da hadde jo Tara blitt varm i trøya og ville være med på hva enn de holdt på med. Jeg ler så av hvordan valper forandrer seg fra å være nervøse til å bli eplekjekke bare de får summa seg litt. Linus var tøff fra første sekund, for han hadde brødrene sine å støtte seg til.

Aidalille hadde blitt operert dagen før. Heldig for valpene, siden hu da ikke var i stand til å løpe og herje alà whippet-style! Men stakar, hu hadde så vondt i pota og gikk rundt og halta med bandasje og sokk på. Hu har operert vekk ei tå som mest sansynlig brakk, for så å gro feil, etter en skautur sammen med oss i fjor våres. Men Aida er tøff, så det er nok ikke lenge til hu er tilbake for å vise Linus hvordan man leker som en whippet!

Lang og aktiv dag = sliten valp. Her har han for sikkerhets skyld fått samla sammen lekene sine før han besvimte i noen lykkelig timer både for han og resten av flokken inkl. en sliten, men lykkelig mor.

Advent, snø og lek. Kan det bli bedre? Nå gleder vi oss til de siste ukene frem mot jul. Med stearinlys, fakler, gløgg, bakst og alt som hører med i denne deilige tia.

God advent til alle dere der ute. Og husk: stress ned og ta vare på hverandre. Det skal vi gjøre her på Bruket.

Snøkos

Morgenkos med frokost. Noe av det koseligste jeg veit om er når alle er samla til felles frokost. Linus spiser foreløpig på bordet, under nøye tilsyn fra mor, da Tuttane har en lei tendens til å skulle stresse og stjele maten hans. Det utvikles bedre matvaner for lillegutt når han får lov til å spise i fred. Han eter jo nesten opp skåla i iver av seg sjøl, så tviler på at han hadde hatt godt av et stressmoment til!

Linus sitt første møte med snøen. Nå leker de sammen og koooser seg, og Evin sitter som vanlig inne og syns veldig synd på seg sjøl. Ikke vil han ut og leke, men syns synd på seg sjøl allikevel, det skal han! haha