Valper, turer og kreativitet

Mamma'n til Tutten bare venter på at termindagen skal komme

Ja da har endelig dagen kommet. 6 perfekte valper så dagens lys på fredag, og Tutten har blitt storebror igjen. Oppdretteren vår kunne ikke blitt mer velsigna. 3 blå og 3 trico, 3 av hvert kjønn. Vi har vært så spente her. Det er alltid gambling med valper, som f.eks da Linus kom. Han var eneste i kullet, og når man driver oppdrett så er det i minste laget. Så å få 6 stk nå er helt utrolig. I tillegg er de 3 blå så langt nesten perfekte i meleringa. Ingen store svarte områder, så det blir utrolig spennende å følge de nå de neste 2 månedene. Og nei, vi skal IKKE ha en til. Tro meg det holder med gutta i mange år framover. Linus er jo tre sheltier i en nå om dagen. Den bikkja er høyt og lavt... Kjenner jeg blir en smule matt noen ganger. Men jeg veit det går over etterhvert. Han er fortsatt en unghund, og det skal han få lov til å være-.


6 herlige små undere

Vi går endel i lysløypa om dagen. I helga var alle med på tur, og gutta storkosa seg med å ha med både mamma og pappa i skauen. Denne gangen gikk vi såpass tidlig at det ikke var fare for at lysa skulle slokkes. Man lærer så lenge man lever... Vi storkosa oss og gikk og prata og drømte sammen om å en dag kunne bo på et småbruk langt inne i skauen, med kjøkkenhage, oppdrett, høns og sau. For ikke å glemme en geit som Espen av en eller annen grunn har et stort ønske om å ha. Og en dag skal vi få det til, og alt skjer av en mening.

Kveldsturen vår endte med et klassisk mamma-attack fra gutta sin side. Ville i begeistring så overfalt de meg og jeg måtte se meg slått. 3 pelser som har bestemt seg for å kose meg ihjel, det er det ikke vits å prøve å stå imot en gang. Det er i sånne øyeblikk jeg skjønner hvor utrolig heldig jeg er. Tenk å kunne oppleve en så til de grader glede og betingelsesløs kjærlighet fra 3 små vesner på tur. Så Espen fant fram kameraet og foreviga guttas seier en kald februarkveld.



Kreativiteten min har så smått begynt å komme tilbake igjen. Vinteren har tært hardt på meg i år, så det er godt å føle at det begynner å spire litt med ønsker om prosjekter. Så nå har jeg brukt kveldene til å kose meg med å sy på min gamle Bernina fra 1968. Den går som ei kule, og er trofast som få. For meg er det noe med nostalgien i de gamle maskinene. De oser historie og endeløse sømmer fra lange tider før jeg blei født. Ja jeg har et pussig forhold til gamle ting, men de har virkelig en annen følelse over seg enn nye maskiner. Og det imponerer meg at en over 40 år gammel symaskin fortsatt går helt perfekt. Det var den gang de lagde ting som virkelig varte.



siste nytt i snøkrigen mellom gutta og meg er at Espen har laga en meget høy borg, MEN glemte at gutta kun trenger 10cm klaring for å kunne stikke av. Noe de kjapt fant ut at det var mellom gjerdet og snøveggen... I dag kom også brøytebilen, noe som gjorde det enda lettere for de. Og tro meg, HVER DAG er jeg ute og sikrer gården, men vi slipper snart opp for ideer her. Og jeg kan ikke stenge gutta inne hele dagen heller. Da går både de og jeg på veggen her. Så effektiv snøsmelting mottas med takk......


Gjerdet er nå selvfølgelig flytta helt oppi snøborgen. Så får vi se da, om de finner ut at de kan klatre over..

Vinterens under

Blåmeisen koser seg med en av de hjemmelaga meisebollene våre

Nå er det ENDELIG 1.februar!!! Vi knakk november, vi knakk desember og jaggu overlevde vi ikke januar også. Det er helt utrolig! Nå er det bare 28 dager igjen til første dag i første vårmåned. Og under 2mnd til vi skal stille klokka fram mot sommeren. Aaahhh. Det er et stort lettendes sukk som siger innover Bruket. Jeg har lengta etter denne dagen. Siden 1.november har jeg lengta etter denne dagen. Jeg liker vinteren, det er ikke det, men det er til tider tungt her hjemme. Man blir litt avskåret fra alt. Turene blir kortere, det er mørkt, gutta blir mer rastløse, maser mer inne, jeg blir ikke akkurat i kjempehumør av en meter snø eller en hel måned med kulde helt ned i -25... Men nå, nå er det over! Vinteren er selvfølgelig ikke over, men vi har overlevd de verste månedene. Jeg sjøl syns egentlig at februar er værst, men i år er jeg bare hinsides letta. Og mye av snøen har gått her hjemme, og i dag slo været om til varmegrader og sol. Det er lyst helt til klokka er over 17, og vi har hatt vakre soloppganger her den siste tia. Så nå er jeg bare glad. Perfekt start på årest siste vintermåned.

I går var vi på tur i lysløypa i vestmarka. Vi kan de veiene og stiene ut og inn etter å ha trakta området i 4 år. Lysløypene er kjørt opp på grusveiene som går i skauen, så de er breie og flotte. Det er egentlig ikke lov til å gå med bikkjer i lysløypene her i Larvik..... Så vi gikk seint, dvs. i 21-tia, for da er det ikke folk der. Vi hadde gått og kosa oss en times tid, og plutselig slukkes alle lyktene. Det blei BEKK mørkt. På sommeren slukkes ikke lysa før 23, så jeg trodde det gjaldt vinteren også, men neida. Så der sto vi da.... langt inni svarteste skauen, bokstavelig talt. Fram til jeg fikk gutta så var jeg ekstremt mørkeredd. Jeg turde ikke gå fra huset vårt og over til naboen en gang når det var mørkt ute. Man kan trygt si at den mørkeredselen er laaaangt vekk nå. Jeg kjenner som sagt de veiene godt, og det er jo snø og det lyser godt. Så vi gikk videre i retning bilen. Ca 5 minutter før vi er ved bilen så kommer vi til en bakketopp hvor det er en lysning. Vi står øverst på bakketoppen, under oss ligger Dammen Gård, også mørklagt, og rett over ser vi den andre åssia. Det er kritthvit snø som lyser endel opp, så løfter vi blikket og vitner et spektakulært stjerneshow! Det regelrett gnistra i stjerner. Det er veldig mørkt her hjemme på Bruket også. Det er lite gatelys,så jeg er vant til å drømme meg bort i stjernehimmelen. Men det her... det var et ubeskrivelig skue. Kong Vinter viste oss i et øyeblikk hva den virkelig handler om. Kritthvit snø som lyser selv i bekkmørket, høye grantrær mot mørk himmel som er overstrødd med gnistrende stjerner. Og der står vi, høyt oppe på bakketoppen og skuer utover i uendeligheten. Det er umulig å forklare hva et sånt øyeblikk kan gjøre med en.

Så velkommen skal du være du siste del av Kong Vinter. Men la oss slippe mer snø og kulde, for vi kikker gjerne på sprakende stjernehimmel i vestmarka UTEN snø også, vi. Og da er det til og med lov å gå der...

Ha en god første uke i siste vintermåned

Deilig vintermorgen på Bruket

En herlig liten video fra i morres. Ingenting er som soloppgang og tre overlykkelige guttær som springer rundt i pur glede over å kjenne frihet under potene. Er det rart jeg elsker de. Kan ikke annet enn å bli glad av den videoen her. Anbefaler igjen å ha lav lyd da sheltier bjeffer 'litt' når de er glade.




Ønsker alle en fortsatt god uke, og igjen tusen takk for alle tilbakemeldinger på kommentarer, mail ol. Det varmer

Snøkrig

Ja da var vi i gang da.... Nesten en meter snø i gården og tre gutter som har finni ut at det er maaange steder mor ennå ikke hadde fått med seg at det gikk an å stikke av. Og med TRE tisper i løpetid i området så mlir jeg rimelig matt.. Tutten har ikke stikki av, han har vært superflink Tutt og heller kommet inn, stått og sett stressa på meg, snudd og løpt ut. Han har en unik måte å fortelle meg at 'nå har de gjort det igjen, mamma' Etter at de hadde stikki av 3 ganger på under to timer her om dagen, så var det nok. Siste gangen var dråpen.


Jeg sto på kjøkkenet i telefonen. Verandadøra var oppe, for jeg hadde vært borte noen timer, så gutta måtte få lufte seg. Jeg aner fred og ingen fare fordi jeg hadde sperra over alt. Trodde jeg.... Kikker ut døra for å sjekke og hva ser jeg. Joda, borte ved hønsehuset ser jeg Evin leder an, hopper over det nesten en meter høye gjerdet med Linus hakk i hel og Tutten, overraskende nok, bakerst. Jeg roper 'å pokker' inn i tlf, og legger på. Inn og hente sko, beine etter og plystre og rope. Det som gjorde det enda bedre er at det var lørdag formiddag noe som er lik MYE folk på Sletta som aker og koser seg. Jeg hører et amaras av bjeffing, beiner nedover, ned til bunn av Sletta hvor jeg får hanka inn Tutt og Evin. Linus var borte ved noen unger og klikka. Jeg løper opp igjen og hoier 'YAH YAH YAH' og føler meg som en idiot der jeg løper mellom folk og akebrett og ski. Tutt og Evin i helene på meg og ENDELIG snur Linus. Rett inn i gården, inn i huset og jeg lukker døra. Å beine opp Sletta i 50 cm løssnø.. Ukas trening ass. Fikk igjen pusten og ringte opp hu jeg hadde prata med for å forklare hvorfor jeg banna og sverta og bare la på. Så... en helt vanlig og normal lørdag her på Bruket.




Så var krigen i gang her hjemme. Dagen etter slår været om og går opp til 1 varmegrad noe som resulterer i TUNG snø. Mannen min kom ikke hjem fra jobb før 05.30 om morran, så han blei kommandert til å sove ut. Jeg ut på formiddagen for å måke. Forbanna at ikke gjerde rundt hele gården ennå ikke har blitt satt opp av en viss mann, selv etter tre år med masing fra meg. Så jeg måka vollgraver rundt hele gården. Måka fram de nettinggjerdene vi har og satte opp. NÅ gadd jeg ikke mer. Gutta så forstørra. Får ikke lov å gå lenger enn 10 meter ut i gården før de blir stoppa av gjerder på alle kanter. Mor hadde vunnet. Trodde jeg... To timer etterpå, hvem er ute og spankulerer i gata. Joda.. Evin og Linus. Tutt inn og sier ifra, jeg løpende og forbanna ut. Får Evin inn, mens Linus.. Han er vekk. Tok inn gutta, lot grinda stå oppe og jaggu. Etter 10 min kommer Linus glad og fornøyd med en hanske i kjeften som han stolt viser fram. Jeg kan jo ikke kjefte på han, det var jo altfor seint. Så jeg takka og skrøyt mens jeg kokte inni meg. En helt vanlig og normal sønda på Bruket... Beklager om jeg høres frustrert ut, men blir det bare jeg tenker på det. Men det blir vår en gang. Og nå har jeg sikra de stedene de stakk av på søndag i og med at de er dumme nok til å snike seg tilbake samme vei så jeg ser hvor det er.




Sånn, over til noe hyggelig. I dag dukka første egget opp hos Snuppene. Vi har ikke hatt egg siden oktober, så jeg skvatt da jeg åpna for de. At det går an å igjen bli så happy for et lite egg. Så nå håper jeg de er litt i gang. Det har blitt mildere ute og dagene er lengere, noe de merker godt. De er fortsatt ikke så glad i å gå i snøen, men Agda er stadig ute og sjekker ståa. Selvfølgelig er hu det... Agda er ikke ei Snuppe som svikter, nei.




Til dere som er interessert så er det et herlig videoklipp og artikkel om en Sheltie som jobber som assistent på sjukehjem. Trykk på linken under.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7427043

Av en eller annen grunn går det ikke an å hyperkoble adressen, så kopier adressa og lim inn i et nytt vindu. Beklager bryet, men jeg får bare opp HTML-feil når jeg kobler. Jaja..

Ønsker dere alle en fortsatt strålene uke

Nytt år på Bruket

Linus på nyttårsaften.... ut og stæle Munkholm, nå....


Ja da har vi endelig kommet inn i 2011. Nyttårsaften feira vi her hjemme i ro og mak. Egentlig skulle vi til et vennepar, de som har Nuffen Hilda, men Hilda bestemte seg for å komme i løpetid uka før, så det å dukke opp der med 3 sheltiehanner var lite vits. Om de ikke hadde lyst på veldig morsomme valper, da.... Noe de av en eller annen pussig grunn ikke hadde. Så da blei det helomvending i siste lita med feiring her hjemme på Bruket i steden. I tradisjon tro hadde vi deilig middag med kalkunfilet og tilbehør, og jeg laga til og med hjemmelaga sjokoladepudding. Skal ikke skorte på maten selvom vi var aleine. Det blei en utrolig koselig kveld. Gutta fikk skikkelig godismat, så gjorde kattene, og vi prata og lo og nøyt at det nye året seig på. Vi stressa ikke med gutta og raketter, for i fjor sovna de alle tre mens folk skøyt opp ute, så hvorfor skulle det bli anderledes i år. Så Klokka 24 gikk vi ut og så på et fantastisk fyrverkeri. Jeg har aldri sett så mange raketter her noen gang. Gutta sto på kjøkkenet og kikka ut verandadøra, og da Linus stakk hue ut av katteluka så fant vi ut at vi lukker opp døra så kan de velge sjøl om de vil stå ute sammen med oss, eller ikke. Tutten og Linus beina ut og blei med på moroa, vi hadde selvfølgelig ikke raketter, mens Evin satt inne og syns synd på seg sjøl. Så en deilig nyttårsaften med min lille familie blei det.


Linus og Michka koser seg sammen, en av de siste dagene før hu og Mikkel reiste.

1.nyttårsdag blei Mikkel og Michka henta for å reise til sine nye hjem. Michka til Oslo og Mikkel til et småbruk i Tønsberg. Vi hadde grua oss til at dagen skulle komme. Men vi var heldige for siste uka de var her så rakk de akkurat å komme i 'vi skal klatre, klenge, mase, klore, leke og herje oppi mamma heeeeele tia'-alderen, så jeg var rett og slett litt letta for at tia var inne. Og ingenting er bedre enn det. Vi var også helt sikre på at gutta kom til å leite i mange dager etterpå, og reagere veldig på at pusungene plutselig var borte. Men det utrolige skjedde at de ikke har leita EN gang etter de, og det beste... Monsen og Miller har endelig begynt å være mye inne igjen og kommet tilbake til seg sjøl igjen i form av å kose og sove på fanget. Så all uro vi hadde i forhold til det her forsvant som dugg for sola. Så vi har blitt enige om at om muligheten byr seg igjen, så stiller vi opp med en gang.


MillerPiller med tjukk vinterpels og tilbake i kosemodus

Ellers går hverdagen som vanlig her på Bruket. Nå på vinteren, og med 70cm snø ute, består dagene mest av å holde på inne, aktivisere gutta, gå turer nå som det endelig er litt mildt ute, jobbing osvosv. Men vi har det godt. Og ingenting er som å komme inn etter en lang tur i kulda sammen med gutta, og kunne kjenne varmen fra parafinovnen i stua. Tenne stearinlys, sette på musikk og se at gutta faller til ro og sovner søtt. Da er livet på Bruket godt å leve.

Mangel på innlegg

Jentepusen Michka, da 2 uker gammel

Jeg er flau over hvor lenge det er sia jeg har kommet med noe nytt her. Beklager så mye, jeg kommer sterkere tilbake.

Vi er nå forsterhjem for to foreldreløse kattunger. De kom til oss da de var 2 uker, nå er de 8 uker og straks leveringsklare. Vi har flaska de opp, noe som var en helt utrolig opplevelse. Det blir rart å levere de fra seg, men vi veit de kommer i gode hjem. Så mye av tia har gått til å fostre de opp, sosialisere de osv. Dette var en relativt ny situasjon for oss, men etter å ha hatt 3 kattunger og to valper + 6 kyllinger de siste åra så er vi relativt godt trena, så alt har gått utrolig bra. Gutta har selvfølgelig tatt rollene som foreldre, de har vært fantastiske fra dag 1, noe som egentlig ikke overraska meg. Gjeterbikkjer har jo som jobb å passe på flokken og ta ledelsen, spesiellt overfor de små. Monsen har endelig akseptert de små pusekattene, mens Miller nå har begynt å frese, mjaue og si tydelig ifra om hva han mener om at de nå har blitt meget aktive og plagsomme.


Det er godt å ha en varm og trygg storebror å sove inntil

Nå har alle gutta våre rukket å ha bursdag siden sist. Evin blei 7 i September, Linus 1. år i oktober og Tutten 3 nå i desember. Det er helt utrolig hvor fort tia går. At Linus nå er 1. år er for meg helt ufattelig. Han er fortsatt unghund, og det merkes. Han veksler mellom å være sta og ekstremt tøff i pelsen, til å f.eks være skeptisk og forsvarende når folk kommer på besøk. Men etter en 20 minutter pleier han å bli rolig og koser folk nesten ihjel. Han er også den som leker mest med Michka og Mikkel. Han har vært veldig glad for å få lekekamerater, da Tutten har blitt litt kjip her hjemme nå som han har blitt voksen Tutt. Men på tur, og spesiellt nå i snøen blir alle 3 helt ville. Til og med Evin er helt vill i snø. Spesiellt nysnø gjør noe med bikkjer med mye pels. Det er akkurat som om de bader i snøen og storkoser seg. Når vi går ned på Sletta nå så er det eneste jeg ser en stor hvit sky som dundrer nedover. Et herlig syn.


Tur i 19 minus....


Jula har vært stille og rolig her. Det har vært utrolig deilig etter en hektisk start på desember. De to første ukene var det mating hver 4. time døgnet rundt her. Absolutt en utfordring for oss som er vant til å styre dagene mye selv. Men det er så absolutt verdt det. Og vi har prata om det her hjemme at vi gjerne er fosterhjem igjen om det trengs. Men klart det blir litt tungt å skulle gi de fra seg etter å ha hatt et så tett forhold på alle punkter, men det er en del av det å være fosterhjem, og det visste vi da vi sa ja.

Etter 2, snart 3 uker med temperatur nede i -10-21 grader, så har det naturlig nok blitt uvant mye innetid her. Det har til tider vært en prøvelse for både gutta og meg. De blir rastløse og krevende inne, og jeg merker at jeg savner turer og frisk luft noe veldig. Men vi prøver å få til en tur, selvom de er korte, hver dag. Og de dagene det er 'mildt' så går vi de vanlige rundene og det er helt himmelsk. Det skal litt mer til å komme seg ut om dagen pga kulda, frister ikke så mye, men når jeg først kommer ut så er det nydelig.




Ønsker alle dere der ute en fortsatt rolig romjul og et godt nytt år.

Da var vi endelig i gang igjen

Fantastiske høstdager på Bruket





Ja da er vi endelig i gang igjen. Sommeren er over, høsten har inntatt Bruket og vi har hatt sol i mange dager. I dag var det første frosten og bevis på at nå har min yndlingsårstid endelig kommet for å bli.

Det skjer og har skjedd mye siden sist. Men kort oppsummert så har vi i løpet av sommeren måttet gi bort de to svarte hønene våre. De hylte og kakla så mye at jeg trudde jeg skulle tørne til slutt. Det var flaut overfor naboene. Greit vi bor relativt skjerma ut mot skauen, men for meg handler det om godt naboskap.Så de fikk lov til å flytte til en kamerat av Espen i Kvelde som skulle begynne med Dverg Kochin for barnas skyld. Så jeg veit de har det veldig bra der. Og tro meg det har blitt roligere her Tuppemessig. Gutta er ikke så rolige. De har blitt mye bedre med bjeffing, og det er bra nå så lenge jeg kan gå ut og få de stille. Men jeg kjenner jeg allerede nå stresser litt for når det blir kaldt og de er endel aleine ute. Men det får jeg ta som det kommer.



Det som er helt utrolig er at Linus nå om en uke blir ett år. Hvor tia har blitt av det fatter jeg ikke. Vi har vært igjennom en ganske utmattende pubertetstid med han. Han er en meget selvstendig gutt, og det blei ca 70 ganger verre nå i sommer. Så jeg har til tider følt meg maktesløs og at jeg ikke har klart å gjøre noe riktig i oppdragelsen. Så plutselig en dag så var det over. Det er så rart det der. Det slutter like akutt som det starta. Kommer over natta, og forsvinner over natta etter ca 3-5 mnd.. Det er lenge nok det for mor.



Tutten og jeg har nå begynt å trene sammen med Line og hennes Nuffe Hildusa. Det er fantastisk spennende. Vi skal i november gå opp til Bronsjemerket i lydighet, noe som vil si at vi kan gå videre og begynne å konkurrere nasjonalt. Vi jobber oss sakte men sikkert mot målet. For meg er det helt nytt og sette hverdagslydigheten i en kontekst, men jeg så fort at er det noen som kan mye og som er helt vill etter å lære så er det Tutten som nå faktisk straks blir 3 år. Jeg begriper ikke. På videoen nederst så er det en av våre aller første treningsrunder her hjemme. En ukes tid før vi skulle begynne på kurset.



Evin har akkurat blitt 7 år. Igjen.... jeg føler tia bare forsvinner om dagen, men det er også veldig positivt. Han har blitt en skikkelig veteranbikkje. Han vandrer som han vil, i går da vi var på Sletta så fant han ut at han skulle ta ei runde på egenhånd. Og det er helt greit. Han sier ikke et pip om han møter noen når han er aleine, han lusker bare videre og jobber. Turene er aldri lenger enn ca 10min, og går som oftest langs sykkelstien og tilbake igjen. Nå som Tutten har blitt så stor og lydig, så går han og Evin løse på tur, og Linus tygt plassert i sæle og band. Han stoler jeg ikke på.. må nok vente et par år der også til han er gjennom 2. pubertet.



Så det går litt i ett her om dagen, og det er deilig. Tuppene koser seg i sola, og Monsen og Miller har begynt å trekke inn for høsten. Stadig finner jeg de på rare plasser inne hvor de har gått i koma. Deilig å ha alle samla igjen. Det er en annen ro på høsten. Jeg føler sommeren lett kan bli kaotisk. Så nå er vi igang igjen på Bruket. Akkurat som det skal være.