Anelilles univers: Valper, turer og kreativitet

Mamma'n til Tutten bare venter på at termindagen skal komme

Ja da har endelig dagen kommet. 6 perfekte valper så dagens lys på fredag, og Tutten har blitt storebror igjen. Oppdretteren vår kunne ikke blitt mer velsigna. 3 blå og 3 trico, 3 av hvert kjønn. Vi har vært så spente her. Det er alltid gambling med valper, som f.eks da Linus kom. Han var eneste i kullet, og når man driver oppdrett så er det i minste laget. Så å få 6 stk nå er helt utrolig. I tillegg er de 3 blå så langt nesten perfekte i meleringa. Ingen store svarte områder, så det blir utrolig spennende å følge de nå de neste 2 månedene. Og nei, vi skal IKKE ha en til. Tro meg det holder med gutta i mange år framover. Linus er jo tre sheltier i en nå om dagen. Den bikkja er høyt og lavt... Kjenner jeg blir en smule matt noen ganger. Men jeg veit det går over etterhvert. Han er fortsatt en unghund, og det skal han få lov til å være-.

6 herlige små undere

Vi går endel i lysløypa om dagen. I helga var alle med på tur, og gutta storkosa seg med å ha med både mamma og pappa i skauen. Denne gangen gikk vi såpass tidlig at det ikke var fare for at lysa skulle slokkes. Man lærer så lenge man lever... Vi storkosa oss og gikk og prata og drømte sammen om å en dag kunne bo på et småbruk langt inne i skauen, med kjøkkenhage, oppdrett, høns og sau. For ikke å glemme en geit som Espen av en eller annen grunn har et stort ønske om å ha. Og en dag skal vi få det til, og alt skjer av en mening.

Kveldsturen vår endte med et klassisk mamma-attack fra gutta sin side. Ville i begeistring så overfalt de meg og jeg måtte se meg slått. 3 pelser som har bestemt seg for å kose meg ihjel, det er det ikke vits å prøve å stå imot en gang. Det er i sånne øyeblikk jeg skjønner hvor utrolig heldig jeg er. Tenk å kunne oppleve en så til de grader glede og betingelsesløs kjærlighet fra 3 små vesner på tur. Så Espen fant fram kameraet og foreviga guttas seier en kald februarkveld.

Kreativiteten min har så smått begynt å komme tilbake igjen. Vinteren har tært hardt på meg i år, så det er godt å føle at det begynner å spire litt med ønsker om prosjekter. Så nå har jeg brukt kveldene til å kose meg med å sy på min gamle Bernina fra 1968. Den går som ei kule, og er trofast som få. For meg er det noe med nostalgien i de gamle maskinene. De oser historie og endeløse sømmer fra lange tider før jeg blei født. Ja jeg har et pussig forhold til gamle ting, men de har virkelig en annen følelse over seg enn nye maskiner. Og det imponerer meg at en over 40 år gammel symaskin fortsatt går helt perfekt. Det var den gang de lagde ting som virkelig varte.

siste nytt i snøkrigen mellom gutta og meg er at Espen har laga en meget høy borg, MEN glemte at gutta kun trenger 10cm klaring for å kunne stikke av. Noe de kjapt fant ut at det var mellom gjerdet og snøveggen... I dag kom også brøytebilen, noe som gjorde det enda lettere for de. Og tro meg, HVER DAG er jeg ute og sikrer gården, men vi slipper snart opp for ideer her. Og jeg kan ikke stenge gutta inne hele dagen heller. Da går både de og jeg på veggen her. Så effektiv snøsmelting mottas med takk......