Til minne

Basse 01.08.07-15.10.08

15 oktober døde Basse brått og uventa. Han ble bare 14 måneder gammel.

Basse vokste opp hos tanta og onkelen min, sammen med broren Nero. Det var Basse som var igangsetteren hjemme, og det var alltid noe nytt og spennende å utforske. Da de var på besøk her hjemme i sommer ( se under "Juli, Familietreff" ) , så lekte Basse og Asken masse sammen. De sto for underholdninga hele den dagen. Mens Nero og Evin absolutt skulle finne ut av hvem som var sjefen, fant Asken raskt ut at Basse og han kunne kose seg sammen i fred.

Tragisk nok er ikke Basse hos oss lenger, og det føles meningsløst at han skulle gå bort så brått og så tidlig. Men som tante sa, så levde han til fulle og virkelig omfavnet livet mens han var her. Vi føler med Tante og Onkel, Nero, Kusine og Fetter m/familie.

Hurra!

Endelig kom dagen vi har venta på:) Jeg gikk som vanlig ut for å slippe ut hønene i dag. Mens jeg låste opp så hørte jeg den sedvanlige skravlinga fra huset. De blir alltid aktive når jeg kommer. Om de veit at det er mat og frihet som venter, det er ikke godt å si, men fornøyde er de. Alt virka som vanlig, og Evin og Asken sto utafor på leiting etter hønsefôr.

Det er ikke stort i forhold til "industri-egga", men sååå mye bedre

Så åpner jeg døra og der, rett foran meg ligger det... Det først egget! Det tok nesten 5 mnd, men nå er de i gang. Vi hadde nesten gitt opp her hjemme og tenkt at de ikke kommer til å legge noen egg før våren kommer. Men tuppene hadde andre planer:)

Takk for gratulasjoner fra alle rundt oss som har venta like spent. Det skal ikke mye til for å glede oss gitt! Hahahaha. Vi har ledd av oss sjøl i dag, men det er jaggu godt vi kan glede oss over noe så enkelt som det første egget. Et lite, men stort under her fra Bruket i dag:)

Et lite økologisk egg fra lykkelige tupper

Tuppelupper

Hønan Agda

Ja nå har vi vært ivrige tuppeeiere i ca 4 mnd, og jeg er positivt overraska over hvor sosiale og aktive de er. Hver morra når jeg slepper de ut så flakser de fra luka og helt over til den andre enden av hønsegården. Jeg fikk jo vite etter at vi bygde utegården at det er viktig at dvergraser har god plass, siden de flyr endel. Og det er sant! De flakser og flyr og skvæker og klukker. Det er som om de syns det er helt herlig å endelig få strekt og rørt på seg etter natta.

Det koseligste nå er at de kommer når jeg roper på de. Når jeg nærmer meg utegården så kommer de vaggende mot meg, for de veit at som oftest så betyr det at de får mat. Kraftfôret står alltid framme, men jeg gir de matrester og litt godt ved siden av hver dag. Enten når jeg slepper de ut, eller når de har gått inn for kvelden. Det er utrolig morsomt å se hvordan de reagerer på den forskjellige maten de får. Skalker fra det hjemmebakte brødet mitt står f.eks høyt i kurs, mens pærer ikke var så spennende. I dag vanket det siste rester av tomater fra hagen, og det er så morsomt å se på. Når jeg setter ut skåla så er det gjerne ei av tuppene som tør å gå fram først. Hu napper til seg en bit av hva det enn måtte være av mat og løper avgårde med det, med de andre etter. Det faller liksom ingen av de inn at det finnes mer av samme typen mat i skåla. Så da er det et leven uten like helt til en av de finner ut at det faktisk er nok til alle. Hønsehjerner?? Ho ho ho...

Så lenge kattene ikke er i nærheten så kan døra til gården godt stå oppe.

Hva egg angår så venter vi ennå i spenning. Men som jeg har nevnt før så er det kaldere og kortere dager, så det forundrer meg ikke. Så intil videre så er de til lite nytte, men til mye kos og underholdning for resten av oss på bruket.

Spis riktig og tren jevnlig......

Vakre, vakre høsten

Høstord

Endelig er den her, den etterlengtede høsten. Selvom min mor som alltid tviholder på sommeren og mener at det bare er veldig seinsommer, så er høsten her!

Det har skjedd endel her på "Bruket" siden siste innlegg. Egentlig går jo dagene som de pleier, men med et Bruk så er ingen av dagene helt like. Monsen har vært i slosskamp og har gått med en forferdelig vond betennelse i bakre pote. Det var full pakke med penicilin og alt som hører en betennelse til, men Monsen har vært ute en vinternatt før, så det gikk bra. Ludde, den ene katta til søstra mi, har i løpet av høsten fått et nytt oppholdsted et stykke hjemmefra, så søstra mi har vært å henta han både en og to og tre ganger. Så han lever opp til kallenavnet sitt, LuddeLassaron. Miller har finni seg en ny sovehule, og det tok noen uker før vi fant det ut. Han hadde det med å være borte i mange timer, og vi så han hverken ute eller inne. Plutselig en dag sto Asken og snusa veldig lenge under gjestesenga vår. Innerst der hadde Miller finni en skummadrass-bit som han lå og snorka og sov på. Så da var han avslørt. Ja hva Askeladden angår så har han blitt en unghund nå. Han runda 9 mnd den 12. sept. så nå har vi to aktive gutter her hjemme. Hele seinsommeren har det vært tisper i løpetid i området, inkl. Aida og Carmen, så stille har det ikke vært i gården her.....

Hver kveld har jeg "runda mi" som vi kaller det her hjemme. Først er det langtur med gutta, med ymse markeringer, bjeffing på et oppblåsbart badebasseng, spising av div. , osv. osv. Så kommer vi hjem i skumringa, og da har tuppene gått inn sjøl for kvelden. Da gir jeg de kveldsmat, en blanding av økologisk kraftfôr og div. matrester fra dagen. Så tenner jeg alltid stearinlys ute, for det er noe av det koseligste jeg veit om med høsten. Det er som mamma alltid sier: Er det mørkt ute, så tenn et lys eller en fakkel så du har noe vakkert å se på. Så får gutta kveldsmat, og etter det så følger en halv time med rabalder fra to bikkjer med høyt blodsukker. Det er ca på slutten av siste fase vi er i når jeg nå sitter og skriver... Monsen har forresten kommet og lagt seg oppi sofaen ved siden av meg, og ligger og vasker seg mens gutta flyr rundt og lekesloss. Jeg beundrer, og har alltid beundra, roa som katter har. Selvom det til tider stormer rundt både Miller og Monsen, så holder de roa. Noe helt annet er det selvfølgelig når de er ute på dagen.....

Tante og jeg var forresten på katteustillinga til Verak her for noen helger tilbake. Det var utrolig moro! Vi blei fullstendig bergtatt begge to av Main Coon og Bengal. Hadde vi bare bodd ennå lenger inn i skauen....... Tante har også adoptert Hector og Lasse, de to slørhalene våre, hohoho. Hu blei så glad. Hu har alltid hatt både katter og bikkjer, men bor nå sånn til at hu ikke kan ha det lenger. Så jeg tenkte at Hector og Lasse kunne få flytte inn hos hu. Monsen og Miller var litt forvirra her ett par dager etterpå, for fiskebollen har vært dems faste vannskål og underholdningssentral. Men det virker som de overlever.

Ja så sånn går nu dagan. Tuppene har ikke begynt å legge egg ennå, så vi venter fortsatt i spenning. Jeg regner med at det vil ta litt tid i og med at det begynner å bli såpass kaldt, og høsten og vinteren er fra naturens side hønenes restitueringsperiode. Så vi får se. Store har de i allefall blitt, og de kommer når jeg roper på de. De er utrolig sosiale og skravlete, så de passer godt inn her på Bruket.

Ps: Takk til fetter som har tatt noen fantastiske bilder med speilreflekskameraet!

En dag i vårt liv

Igjen er det så mange historier å fortelle. Så jeg har valgt å heller illustrere det i en bildeserie med kommentarer, istedenfor et innlegg med bilder til. Så velkommen inn i vår hverdag:)

Et kjent syn hver morra. Vi venter på frokost

Tuppene har vokst mye de siste ukene! Grønnsaker og kraftfôr

Jeg prøver å henge opp en vask, mens gutta selv mener de er underholdning

Evin er som kjent alltid hageassistent når noe skal plantes, i dag var det en eføy

Og for n`te gang må jeg få Monsen ned fra hønsegarden..

Så var det tid for en hvil for slitne kropper. Ask for anledningen med snuta inni en plastblomsterpotte..

Miller koser seg i kurven sin, og tar som vanlig livet med ro

Jeg fikk bakt rundstykker mens de sov, men utbakinga voktes nøye:)

Asken har fått en tøysjiraff som han liker å løpe rundt med og leke skummel overfor. Grrrr...

Båndtvangen er endelig over og vi nyter friheten i skauen!

Evin mener at når båndtvangen er slutt så er det også fullt lovlig å smyge seg gjennom hekken hjemme for å markere seg ute i gata. Det er jo tross alt ei tispe som har løpetid i nærheten. Igjen....

Skogstur, regn og bikkjepels passer ikke sammen.. Det blei vask på begge gutta da vi kom hjem. Noe motvillig..

Asken lurer på om pappa kommer hjem snart.. Eller om det bare var naboen sin bil..

Siste tur før kvelden, med ny refleksvest!

Monsen er meget klar over at det er sei til kveldsmat, så han sneik seg like så godt opp på benken for å sjekke ståa.

Og endelig faller alle i huset til ro. Slitne og trøtte, for å lade opp til en ny dag.

Ode til seinsommeren

I alle år har jeg vært et utprega høst-menneske. De siste åra har jeg mot all formodning strekt meg til å sette pris på våren også. I år var det en befrielse da vinteren slapp taket, og våren fikk komme til. Jeg har hatt en utrolig innholdsrik vår med såing, planting, bygging og ikke minst; oppfyllelse av min 10 år gamle drøm om å en gang ha høns. Sommeren har i følge alle andre enn meg vært fantastisk i år. Misforstå meg rett, jeg liker varme. Det å kunne gå barbeint i vått gress, kjenne at sola varmer, lange lyse kvelder og alt som følger med. Men når juli kommer så er jeg nesten forsynt, for da blir det for varmt. Jeg kan ikke noe for det, men jeg reagerer på varmen.. Jeg får ikke gjort noe, alt flyter liksom litt, rutiner blir oppløst og døgnet snus. Og så kommer seinsommeren. I dag kom den. Nå begynner min tid. Jeg elsker seinsommeren og høsten. Og i dag var båndtvangen over.

De siste dagene har det vært for meg et perfekt vær. Jeg veit ikke om det er fordi jeg er halvt vestlending, men værskifte i løpet av dagen har alltid fasinert meg. Og de tre siste dagene har det vært nettopp det. Værskifte. Fra strålende sol og varmt, til dundrende regnvær. Det har bøtta ned her. Og plutselig så har skyene passert, og sola har sluppet til. Det har blitt kaldere og råere om kvelden, og den tunge sommerlufta er borte. Om morran når jeg setter opp døra kommer det frisk og kjølig luft inn. Det er tia for stearinlys og tøfler. Og det beste med denne tia er at sommeren ikke helt har slippi taket. Det er som sagt fortsatt dager som det er varmt. Jeg holder på mye i hagen, og Dhalia og blomkarsene bugner utafor stuevinduet vårt. Men det har kommet en ro. En annen rytme. En ny hverdag. Og jeg veit at høsten snart er her..

Horra horra for Aida!

Ja da har lille Aida blitt 1.år! Det er helt utrolig. På èn side føler jeg at hu alltid har vært her, men på en annen side så syns jeg ikke det er lenge sia den lille rotta av et aspeløv sto og skalv nede på sletta og lurte på hva i all verden hu hadde blitt dratt med på. Så her kommer det en bildeserietribute til Aidalille:)

Gratulere så mye med dagen Aidalille. Boff og mjau og pip fra Bruket:)