Kjærlighet til livet

Noen ganger opplever vi at livet tar en rå og brutal vending. Og det er dessverre noe vi alle må igjennom en eller flere ganger i livet. For en måned siden traff denne brutaliteten Espen og meg, da vi mistet en av våre nærmeste i familien. Hvem og hvorfor spiller ingen rolle. Jeg ønsker å skrive dette innlegget som en hyllest, en hyllest til livet og til guttas rolle i mitt liv når kriser skjer.

Vi tar så altfor ofte livet og hverdagen for gitt. Meg sjøl inkludert. Og det å 'leve i nuet' har blitt en klisje uten sidestykke. Så skjer det noe brutalt og det eneste man ironisk nok klarer, er nettopp det å leve i nuet. For det er det eneste man orker å forholde seg til. Lammet står vi tilbake, og veit ikke hvor vi skal vende oss. Jeg vendte meg til gutta våre de to første ukene. Mine elskede guttær. Og det er det lureste jeg har gjort. For det jeg fant hos de, var ikke bare den ubetinga kjærligheten, de viste meg selve livet midt oppi alt annet.

De viste meg at gleden finnes midt i sorgen, at det er lov å føle glimt av den, at det er lov å minnes de gode tinga. Gå på stier jeg husker vi gikk, se blomster, trær og de sprakende høst-trærna som gir meg gode, trygge og fine minner. Kjenne været på kroppen, la vinden og styrtregnet hamle opp med følelsene mine. Kunne humre av Evin som får helt krampe fordi han blir litt våt og kald på potelotene. Og det var dette jeg forholdt meg til. I to uker. Kun dette. For bikkjer kan ikke annet enn å leve i nuet. De veit ikke om noe annet. De forventer ikke at du skal forklare, de lurer ikke på hvorfor jeg er lei meg eller sliten. De bare er. De er der for meg. De hjelper meg med å opprettholde rutinene med turer og mating. For jeg må jo. Jeg MÅ sleppe de på Sletta og bli tvinga til å se at de beiner lykkelige nedover som om ingenting har skjedd. Jeg blir rett og slett tvinga til å smile, og tvinga til å føle at veit du hva : det er helt fullstendig lov!! Midt i sorgen, den bunnløse sorgen så viser Evin, Linus og Tutten at det er lov til å puste. Om det så bare er i 10 minutter.

Bikkjer spør ikke hvorfor, de går ikke rundt å lurer på og er redd for å si noe feil, de er ikke stressa for at de ikke stiller opp nok, eller om de gjør de riktige tingene. De bryr seg ikke om man sørger 'riktig' eller ikke. De bare er.

De er der.... for meg ... med en trang til å vise meg glede, at den fortsatt finnes, og at det er lov å føle på den tross alt. Og at livet er her og nå.