Hverdagen til en storfamilies mor

I hverdagen tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg egentlig er som får være øverstkommanderende for en storfamilie. At hverdagen min egentlig til tider er fylt til randen av forskjellige opplevelser, store som små. Jeg må innimellom bli minnet på det fra venner utenifra for å kunne se det. Stort sett føler jeg at jeg har en relativt rutinehverdag, hvor ting går ganske seint. Men det er egentlig ikke tilfellet. Det er rart hvor blind man kan bli på sitt eget liv.

Nå er våren i anmarsj her på Bruket. Espen og jeg snakka om det i går. At her er det enormt mange forskjellige ting som viser at våren endelig kommer. Det er de vanlige tingene med lengre lyst, snøen smelter, fuglene kommer tilbake osv. Men vi har også så mye mer her på Bruket. Plutselig må Espen være kattevakt når vi skal på tur, Tuppene flakset ut fra hønsehuset i pur lykke i dag, for første gang siden oktober. De har vært ute lenge nå, men da har de stort sett bare kikka litt ut, trippa litt rundt og så gått inn igjen. Gutta vil være ute hele tia, kattene er vekk nesten hele dagen, og det begynner å syde av fuglesang fra skogen. Bedet foran huset er nå snøfritt og jeg venter i spenning på de første spede spirene. Så nå syder det igjen av liv på Bruket, etter en lang vinter. Men ikke alt har vært like positivt de siste ukene...

Evin i bilen på vei til akutt-time hos dyrlegen

Min elskede, rolige og tålmodige eldstemann hos dyrlegen

For å gjøre en veldig lang historie så kort som mulig, så kommer det et resyme. Gutta og jeg var på et par timers deilig tur i forrige uke. Endelig fikk vi gått skikkelig. Da vi runda hjørnet ved Bruket så beina gutta oppover i vill lek. Da jeg fikk tatt de igjen så satt Evin på bakken og så opp på meg. Han hadde tydelig vondt i et bein. Jeg fikk han med inn, de spiste, herja litt og sovnet. Jeg sjekka jo beinet med en gang, han viste ingen tegn til smerte, så jeg lot han være. Da jeg våknet dagen etter oppdaget jeg at han lå på samme plass som kvelden før, og han klarte ikke å reise seg opp. Jeg bar han ut på kjøkkenet og sjekket han. Jeg sjekket hele ryggraden, trykket forsiktig nedover for å se tegn til smerte, ingenting. Sjekket alle bein, potene, reflekser og bøyelighet. Da han ikke viste noen tegn til smerte, og Evin hyler om han har vondt, så satte jeg han på gulvet for å se om han klarte å gå. Han gikk to skritt og seg sammen. Jeg hadde en anelse om at det handlet om høyre bakbein. At han hadde strekt en sene eller tråkket over. Det skjedde såpass akutt, og etter mange år med katter og bikkjer, så veit jeg godt at sånt skjer fort. Dessuten var det rein holke der de lekte.

Jeg bastemte meg for å ta han med til dyrlegen for å sjekke han og evt få smertestillende. Min faste dyrlege har fri på onsdager, så jeg måtte ned til en annen i byen. Vi kom dit, hun sjekket alt jeg hadde sjekket og kom fram til samme konklusjon, at det handlet om bakbeinet. Det som skjedde videre er en gåte for meg, selv nesten en uke seinere. Jeg har selvfølgelig forklart hele situasjonen for henne, og mine tanker rundt det. Evin har vært sunn og frisk, og dette skjedde akutt. Hu foreslår at vi skal ta røntgen av beinet og ryggen hans. Jeg regnet med at det forslaget kom til å komme på bane, så jeg var forberedt på det. Jeg takket nei til tilbudet. Så fortsetter hu og sier at vi er nødt til å gjøre det, at hu skal sende bildene til spesialist i Oslo, og få svar om noen dager. For de som ikke vet det så er røntgen av bikkjer en styggdyr affære. Det koster fort flere tusen. Jeg visste at han ikke hadde brukket noe, og at det mest sannsynlig ikke var noe alvorlig.

Så videre begynner hu å spørre mange uforståelige spørsmål som ikke hadde noe med situasjonen å gjøre. Om han hadde tisset blod, om han hadde haltet lenge, om han hadde feber, om han hadde vanskeligheter de siste ukene med å tisse osv osv. Igjen forklarte jeg hendelsesforløpet for henne, men hu ville ikke høre. Så sier hu at hu vil ta ultralyd av prostataen hans, da det å halte er et av tegnet på problemer med dette. Jeg tenkte at det er godt hu tar ting alvorlig og vil være på den sikre sia, men det er da grenser. Bikkja mi har tråkka over, han har ikke prostataprobemer. Jeg takket igjen nei, men hu pressa på, og sa at jeg kan legge han i narkose nå og gjøre det med en gang. Da sa jeg at det er fullstendig unødvendig, og dessuten vet jeg at det koster. Den nette sum av dette var 5500kr... Så jeg sto på mitt, forlangte resept på smertestillende, sa jeg kom til å dra til min faste lege dagen etter, ferdig med det. Til slutt ga hu seg, og jeg fikk vilja mi.

En noe oppgitt mor etter besøket hos dyrlegen

Evin fikk smertestillende og sloknet med en gang. Han sov i mange timer, utslitt og lykkelig for at smertene endelig hadde gitt seg. Utpå kvelden kviknet han til og gikk litt ute i hagen. Han haltet, men ikke mer enn at han kunne gå. Dagen etter fikk han også smertestillende, vi tok det veldig med ro og utpå dagen gikk han helt normalt. Jeg ville se det an et par dager, så jeg tok han ikke med til legen den dagen. Den tredje dagen fikk han ikke smertestillende, da jeg ville sjekke hvordan det gikk med beinet. Evin hadde sluttet å ha vondt, haltet ikke og har ikke haltet siden. Mitt spørsmål da er følgende... Hvor blei det av reaksjonen med, vi gir han smertestillende, ser det an noen dager, og blir det akutt værre så ringer du.... Igjen så er det flott at dyrleger tar ting på alvor, men å så til de grader gjøre mye ut av lite, det vil jeg ha meg frabedt. Og jeg sitter igjen og tenker at.... Hva om jeg ikke hadde vært så sta som jeg er. Hva med de som ikke stoler på seg sjøl i forhold til sånne ting. Hva med de som hadde betalt 5500kr for noe som var totalt unødvendig...

Jeg kunne ikke vite helt sikkert at han kun hadde tråkket over, men jeg er av oppfatningen om at det er mulig å først se an ting før man begynner med så omfattende ting.. Jeg var lettere frustrert i dagene etterpå, av hvordan de så lett kom med forslag som koster tusenvis av kroner, uten å i det hele tatt gi tegn om å høre på meg som eier av bikkja. Nå er Evin helt bra igjen, etter kun 2 dager på smertestillende, og 5 dager i ro. Heldigvis. Men jeg sitter igjen med en ekkel følelse av å ha blitt utsatt for en form for pengemaskin, hvor man gjør små ting til store katastrofer. Jeg er ikke tilhenger av den type legevirksomhet. Jeg elsker gutta mine over alt på jord, men jeg stoler også på min egen intuisjon som mor, og vil ikke hoppe på første og beste forslag. Det var egentlig det værste. At jeg følte at jeg måtte stå der og forsvare og forklare at jeg tross alt var glad i gutten min, selvom jeg ikke ville ta røntgen og ultralyd fordi jeg mente det var unødvendig. Det var en veldig ekkel opplevelse. Jeg følte meg som en dårlig mor, en som ikke brydde seg om gutten sin helse... Noe som er så langt fra sannheten som det går an å komme. Så det var vondt, og sånn skal man ikke føle.

tuttane på tur et par dager etter legebesøket. Evin er ved sine fulle fire poter og koser seg

Vår er lik tulipantid på Bruket.

Ja Linusen har kommet i puberteten, men det må bli et eget innlegg, da jeg ikke tror det er plass til min glede og frustrasjon over det lille krapylet vårt på ett halvt år. Gi meg styrke

Vi har tatt det rolig pga Evin den siste uka, så det har vært endel hjernetrim for de isteden. Ingenting er som å stå i sola i verandasøra, høre det pipler fra taket og se på gutta våre som leiter etter kattemat i snøen. Da er livet godt å leve... Det skal nevnes at Linus nå har finni ut at det går an å stjele egg hos tuppene, for så å grave de ned i snøen på ymse plasser i gården....

Linus.......igjen.....denne kurven står egentlig i stua, helt på andre sia. Men her en kveld bestemte han seg for at nå skulle han jaggu ommøbelere litt. Så Linus tok tak i nøstet og dro med seg hele kurven ut på kjøkkenet, til mors fortvilelse... etter denne hendelsen finner jeg nå stadig ting, klær og dyner på steder de virkelig ikke skal ligge....

Lysstøping er tilbake på Bruket. Det er noe av det beste og mest beroligende jeg veit å holde på med. Tusen takk til mor, søster og tante som samler stearinlysstumper til meg, så jeg kan støpe kubbelys og gi tilbake. De er så vakre. Og er en genial måte å resirkulere og dermed få brukt alt av stearin til siste rest.

Et annet sikkert vårtegn her på Bruket er når Agda forlanger å delta i aktivitetene inne. Det er fortsatt ingen av de andre som oppfører seg sånn. Jeg ler meg ihjel av den tuppa. Nå har de begynt å legge for fullt. I dag var det 2 dager sia jeg henta inn egg, og kunne nå ta med hele 11 egg inn. Da er virkelig våren her. Helt herlig

Er det noe Linus og Tutten elsker så er det å sloss om pinner ute. De beiner etter hverandre, gjerne Linus først med halen i været, og stadig ser han bakover for å sjekke at broren hans er i helene på han og leker. Så rapper Tutten pinnen, og rollene byttes om. Fra tid til annen så har de tak i pinnen på hver sin side og løper lykkelige bortover veien. Det er søskenkjærlighet, det..

Og endelig, endelig er sola over åsen og varmer stua på nytt.

Midt oppi alt i hverdagen så måtte det jo skje. Linus blir akutt dårlig i magen og får diare... Jeg veit jo at vaøper kan få det, da systemet ikke er helt i gang enda, men det gjør det ikke noe morsommere å måtte ha bøtta framme og vaske til alle døgnets tider.... og som oftest så rakk han ikke ut i tide heller. Så det blei mange badinger sammen med pappa i badekaret den uka.. Så nå er han vant til det, han står som en prins, til mors lettelse.

Igjen så er ikke jeg den som løper til legen så fort noe skjer. Eneste grunnen til at jeg dro akutt ned med Evin var fordi han ikke klarte å reise seg. Tutten haltet i fjor, etter å ha tråkka over, men da dro jeg ikke fordi han var såpass aktiv. Så jeg bestemte meg for å se det an med Linus et par dager, da det også er veldig vanlig for valper med diare. Han spiste litt mindre enn vanlig, men var ellers som han pleier. Kvikk, bøllete og kjælen. Da det hadde gått tre dager sjekka jeg litt opp på nettet i forhold til evt kurer man kunne gjøre selv. Jeg er tilhenger av gamle kjærringråd, alternativ medisin og husmortriks, så jeg sjekka litt rundt. Det lå mange gode forslag ute, bla med Biola og yoghurt, som jeg allerede hadde gitt han for å prøve å stabilisere. Det var ikke noe blod, så det var ingen tegn til noe alvorlig. Så ringte jeg oppdretteren min, for jeg veit at hu tenker likt som meg. Hu anbefalte meg, som var en av forslaga jeg hadde kommet over på nettet, å sette han på en fiskebollekur et par dager. Da ville han få i seg saltene som kroppen trengte, og fiskebollene skal være bra for å stabelisere magen. Som den husmoren jeg er så hadde jeg selvfølgelig en boks stående. hehe. Så han fikk dette tre ganger om dagen i to dager. Etter bare første dag oppdaget jeg at han ikke hadde vært på do. derimot så tissa han mye. Dagen etter, fortsatt på kur, hadde han ennå ikke gjort noe. Så utpå kvelden måtte han. Og da var han helt fin i magen igjen. Det er noe av det sjukeste jeg har vært med på. Ingen medisiner, ingen legebesøk. Kun et godt gammelt kjærringråd.... Jeg blir så glad for ting som det er mulig å gjøre selv. Hadde han fortsatt med diare, blitt slapp og utafor hadde jeg selvfølgelig tatt han med til legen. Det er ikke poenget. Poenget mitt er at jeg liker å prøve alternativer først, før jeg stapper i gutta våre alskens remedier.

Mors intuisjon lenge leve