onsdag 19. oktober 2011

Kjærlighet til livet



Noen ganger opplever vi at livet tar en rå og brutal vending. Og det er dessverre noe vi alle må igjennom en eller flere ganger i livet. For en måned siden traff denne brutaliteten Espen og meg, da vi mistet en av våre nærmeste i familien. Hvem og hvorfor spiller ingen rolle. Jeg ønsker å skrive dette innlegget som en hyllest, en hyllest til livet og til guttas rolle i mitt liv når kriser skjer.

Vi tar så altfor ofte livet og hverdagen for gitt. Meg sjøl inkludert. Og det å 'leve i nuet' har blitt en klisje uten sidestykke. Så skjer det noe brutalt og det eneste man ironisk nok klarer, er nettopp det å leve i nuet. For det er det eneste man orker å forholde seg til. Lammet står vi tilbake, og veit ikke hvor vi skal vende oss. Jeg vendte meg til gutta våre de to første ukene. Mine elskede guttær. Og det er det lureste jeg har gjort. For det jeg fant hos de, var ikke bare den ubetinga kjærligheten, de viste meg selve livet midt oppi alt annet.

De viste meg at gleden finnes midt i sorgen, at det er lov å føle glimt av den, at det er lov å minnes de gode tinga. Gå på stier jeg husker vi gikk, se blomster, trær og de sprakende høst-trærna som gir meg gode, trygge og fine minner. Kjenne været på kroppen, la vinden og styrtregnet hamle opp med følelsene mine. Kunne humre av Evin som får helt krampe fordi han blir litt våt og kald på potelotene. Og det var dette jeg forholdt meg til. I to uker. Kun dette. For bikkjer kan ikke annet enn å leve i nuet. De veit ikke om noe annet. De forventer ikke at du skal forklare, de lurer ikke på hvorfor jeg er lei meg eller sliten. De bare er. De er der for meg. De hjelper meg med å opprettholde rutinene med turer og mating. For jeg må jo. Jeg MÅ sleppe de på Sletta og bli tvinga til å se at de beiner lykkelige nedover som om ingenting har skjedd. Jeg blir rett og slett tvinga til å smile, og tvinga til å føle at veit du hva : det er helt fullstendig lov!! Midt i sorgen, den bunnløse sorgen så viser Evin, Linus og Tutten at det er lov til å puste. Om det så bare er i 10 minutter.

Bikkjer spør ikke hvorfor, de går ikke rundt å lurer på og er redd for å si noe feil, de er ikke stressa for at de ikke stiller opp nok, eller om de gjør de riktige tingene. De bryr seg ikke om man sørger 'riktig' eller ikke. De bare er.

De er der.... for meg ... med en trang til å vise meg glede, at den fortsatt finnes, og at det er lov å føle på den tross alt. Og at livet er her og nå.

torsdag 8. september 2011

Bursdagsgutten Evin


Da har vår elskede Evin akkurat fylt 8 år! Det er for meg rimelig uvirkelig. For det vil da si at det er 5 1/2 år sia han kom til oss. Mye har skjedd siden det. Han har fått to brødre og høns opp igjennom åra. Fra å være aleine med oss, Monsen og Miller, så har han gått fra å være relativt rolig, til å bli en stolt flokkleder og en skikkelig lekegutt. Sjøl synd jeg det er litt stress at han har blitt 8... det er liksom så gammalt føler jeg.. føler at det går feil vei.. Men jeg veit at det er mange gode år igjen framover, så egentlig er det fullstendig grunnløst å tenke sånn.

Så med det, gratulere så mye vår Elskede vakre Evin!


Evin 3 1/2 år og rimelig nyinnfløtta på Bruket. Jeg husker at det er Espen som tok det bildet og sendte til meg fordi jeg var på leirskole med elevene mine. Og stakkars ekstremt lydige Evin blei satt i langline ute fordi Espen var så redd for at han skulle løpe ut på gata. Mens når jeg var hjemme så gikk han alltid løs. Espen er jo søt også.


Så etter ett år dukka den første broren hans opp. Han var litt skeptisk til å få en valp døttanes inn i livet sitt, som syns på bildet, men de blei raskt uadskillelige og har kosa seg i hverandres selskap siden. De leker sammen, sover sammen og spiser sammen. Og ettersom jeg har skjønt så er Tutten fortsatt yndlingsbroren til Evin.


Etterhvert, da Evin var 6 år, så dukka det jaggu opp en lillebror til!! Denne gangen skjønte Evin fort at dette var en mye staere og mer frampå bror, så de var til tider litt i tottene på hverandre. Men det skal sies, at for en storebror å være så er han utrolig omsorgsfull. Så fort en av de andre er borte/lagt seg i et annet rom, så tasser han rundt og leiter helt til han har spora opp både Tutten og Linus. Han roer seg ikke ordentlig før flokken hans er samla.


Så hadde vi jo kattunger til oppflasking her ei stønn, og Evin stilte opp som bare det. Han krevde å ligge ved siden av buret om natta, og da jeg prøvde å fløtte det ut i stua, ja da blei Evin stående og pipe. Det er helt utrolig!!!


Så igjen, gratulere så mye. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten Evingutten min. Han gir en så oppriktig, betingelsesløs og varm kjærlighet at det egentlig er umulig å beskrive. Han er tøff, lydig, ekstremt kjælen heeele tia, han er mild, god, omsorgsfull og sta. Og ikke minst, min hjertegutt som får meg igjennom hverdagen. Selvfølgelig elsker jeg alle gutta mine like høyt, men det er noe helt spesielt med Evin. Han er den første bikkja jeg noen gang har hatt. Og han fortjener å bli feira stort på bursdagen sin!


Til slutt et bilde av hvordan veldig mange kvelder blir tilbragt her hjemme. Og her er Evin lykkeligst, for han har nemlig vinni over brødrene sine i kampen om kos i sofaen. Rare gutten vår.

mandag 8. august 2011

Deilig seinsommer

Og plutselig var seinsommeren her. Begriper ikke hvor sommeren blei av. Men nå starter min yndlignstid, så for meg er det bare kos.Jeg er og blir et evig høstmenneske. Kunne sleppe gutta ut om morran og kjenne den friske kalde lufta. Gå i skauen og omringes av sprakende farger og lukta av våt jord. Ta på seg lag på lag med klær og jobbe ute i sola, eller gå tur i regn og sidevind. Jeg elsker når naturen skifter og været viser sin styrke. Vi har hatt en deilig sommer her på Bruket, men nå er jeg klar for at hverdagen vender tilbake, og ting slutter å flyte så. Rart det der... til syvende og sist liker vi alle her at det er litt system i ting. Siste ferieuke nå før høsten er i gang med nye utfordringer og nye muligheter.



Vi har beskjært bjørkene langs gjerdet nå. Endelig! Stor jobb, men deilig å jobbe sammen ute og ta det i eget tempo. Så kom jeg hjem dagen etter og da hadde Espen finni ut at han kunne lage agilityapparater til gutta av avkappet. Så tenkt, så gjort. Vi har prata mye om det at det hadde vært gøy å få lagd det sjøl, siden å kjøpe sånt utstyr er forferdelig dyrt. Og det blei så kult! Da blir det trening for gutta, og spesielt lille Rødtass som trenger å få ut myyye energi.


Deilig å kunne gå ut i hagan å hente inn så mange roser jeg bare vil. Selvom det i år er mye mindre enn i fjor pga det evige regnværet.



Etter mange turer på hytta så har det blitt mye makrell. Nå har vi over 40stk i fryseren og veit nesten ikke åssen vi skal rekke å spise opp alt. Så kom jeg på at jeg kunne lage mat til gutta av det. Så nå har jeg meget omstendelig beina ut makrell, putta det i blenderen og etterpå hatt i ris. Så nå veit jeg eksakt hva gutta mine får i seg. Og ikke minst så er den kortreist og økologisk! Proppa med proteiner, B- og D vitaminer og omega 3 og 6. Risen regulerer magen dems, og de hiver seg over maten. Alt av beinrester og avkapp går til Monsen og Miller. Her demonstrert ved at Monsen bader i makrell i den syvende himmel.



Nye sofaer og ommøbelering i stua. Deilig.


Jeg hadde samla inn all plasten til gjenvinning og Linus så sitt snitt til å ødelegge alt mens jeg ikke var i nærheten... så da var det bare å starte på nytt igjen... Flott!! Men egentlig litt sjarmerende også om jeg skal være helt ærlig.Gode gutten min.


Vår elskede hytte.





fredag 22. juli 2011

Sommer på Bruket

Da skriver vi slutten av Juli på kalenderen, og livet har stort sett gått sin vante gang her på Bruket de siste månedene. Det har vært vekslende vær, noe som har gjort at vi har vært mye hjemme. Men noen turer til Farris, hytta og i skauen har det blitt. For gutta har det vært fryktelig lummert og varmt, og både Evin og Linus syns det var en god idè å starte full røyting i begynnelsen av juli. Evin blei kjapt ferdig, men Linus er sta og holder fortsatt på med pelsterror i huset. Det sjukeste er at det ikke syns at han har mista bokstavelig talt en bærepose med under-ull... Men godt er det for de å bli kvitt det i varmen.


Det er veldig uvant for gutta når mor er vekk over lengre tid. Så her en dag, etter at jeg hadde vært borte i kanskje 30.min, så fant de ut at det går sikkert fortere om vi legger oss foran utgangsdøra...

Når været har vært som det har vært i sommer så er det ikke annet å gjøre enn å aktivisere seg sjøl inne. Det har vært så skiftende her, at vi ga opp til slutt. Dager med bøttende regnvær, dager med overskya og bevrende lummerhet, og innimellom strålende sol. Minst av det siste... Så gutta har blitt gode på å akseptere at det blir litt innetid. Og hva er vel bedre enn å leke 'førstemann til å spise opp broren sin' ?


Espen har vært endel på Farris aleine. Mest for å teste den herlige og perfekte nye båten vår. Så jeg venta til alt var tipp topp. Både båten, været og vannet. Vi tok, i tradisjon tro, med gutta, grill, mat og badetøy. Reiste ut på vår faste øy og kosa oss helt til sola gikk ned. Det var utrolig varmt den dagen og gutta storkosa seg. Linus var mer i vannet enn på land. Etter ei god stønn så oppdaga vi at Tutten var søkk vekk. Det er en liten øy, og vi hadde hørt om han hadde detti i vannet. Men etter en lang stund med leiting så begynte vi å bli urolige... Jeg mener, åssen er det mulig å miste en bikkje på øya?? Så vi leita og kikka og langt oppe og gjemt i lyngen ser vi to svarte ører som stikker rett opp. Jeg knakk sammen i latter! Han så så utrolig dum ut! Og som jeg sa til Espen så er det jaggu godt den bikkja har stå-ører hvis ikke hadde vi ikke sett han. Og Tutten var såre fornøyd med å ha finni seg en deilig og avkljøende plass med full oversikt. Jeg ler hver gang jeg ser det bildet. Man skal leite hardt for å se han der oppe.


Mor er sliten og varm og har lagt seg i piggen i båten for å kjøle seg og hvile. Noe som var ekstremt lett med 3 glovarme pelser som masa om oppmerksomhet... Endte med at jeg ga opp og hoppa i vannet isteden.


Mens vi venta på at grillen skulle bli klar så var tia inne for et deilig bad. Linus hadde allerede vassa rundt i en times tid, delvis sammen med Tutten. Evin liker IKKE vann, så han hoppa opp på dekk av seg sjøl, og videre opp til høyeste punkt på båten. Der sto han til vi bar han ned og tvangsavkjølte han i vannet. Han sto stiv som en stokk og så eksepsjonelt dum ut. Og det gjorde ikke saken noe bedre at broren hans vassa rundt og spruta.

Så for oss er ingen sommer komplett uten en deilig tur på Farris med vår lille familie.

fredag 6. mai 2011

Våååååååår!!



Endelig er den her for fullt. Våren vi aldri trodde skulle komme. Vi har hatt 3 uker med strålende sol, og varmegrader opp i 22 i sola. Vidunderlig!! Mye har skjedd de siste ukene, så skal prøve å gi en kjapp update.



Vi gikk deilig kveldstur i går. Jeg valgte å utforske den gamle runda vår som går herfra og bort til Nordlia. En tur på noen km. Det er glimrende løstrening for Tutten, og han blir flinkere for hver gang. Plutselig dukka det opp et pinnsvin i veien. Første jeg har sett i år, og jeg digger pinnsvin. Gutta beina bort og jeg så for meg et amaras av hopping og bjeffing. Men til min forundelse så bråstoppa de, forholdt seg helt rolig og sto bare og snusa. Så Hr.Pinnsvin blei stående uten å rulle seg sammen eller hvese. Utrolig rart å se på. Så gikk det opp for meg at vi har jo to pinnsvin her i hagan, men jeg trudde ikke gutta huska det. Men tydeligvis. I fjor sommer var det fast rutine her etter tur å beine inn i gården, snuse seg kjappest mulig fram til Hr.- eller Fru. Pinnsvin, og hilse på de. Gutta er så herlige. Så da blei det et lite gjensyn på tur i går.



Da er endelig tia inne for full spiring av frø inne. I år har jeg sådd erteblomster 8bildet), gresskar, blomkarse, prestekrage og basilikum. For meg er det å se frø bli til planter noe av det vakreste jeg veit om. Og snart skal rubbel og bit plantes ut.

Ellers kooooser vi oss i sola og jeg har begynt å så frø ute og Agda er som vanlig meeeget aktiv på å 'hjelpe' til. Hu hakker og sparker og holder på. Gutta, eller Linus, er også kjempe'flink' til å hjelpe til. Han har en større tendens til å stå OPPÅ ALT jeg driver med, og til tider.... tro meg.... jeg KLIKKER!!! Han er nå så utolig sta!! Halvannet år og kjempeklar for å vise at han er stor gutt med egne meninger. (Akkurat som vi ikke veit det fra før av. haha ) Han er ikke agressiv eller har noe voldsomt tenåringstrasskjør. Men noe så ekstremt oppmerksomhetssjuk. Og det blir liksom litt vanskelig å plante med en bikkje som setter seg oppå hullet jeg har gravd. Ja også det å spise kugjødsel er veldig viktig. Hahaha. Men han er verdens herligste og slepper unna med det meste, og stort sett hjelper det når jeg dytter han vekk. Evin er også som vanlig veldig interessert, men han er mer på å sette seg I BEDET etter å ha gravd seg en fiiiin grop. Tutten holder seg mer unna. Han ligger stort sett på den faste plassen sin ved gjerdet og bare venter på at noen skal komme forbi\noen han hører prate og eller f.eks bittelittegrann rasling i bladene i skauen. Alt for å ha en unnskyldning for å bjeffe! Espen sa det her om dagen 'Vi kommer til å bli kåra til verdens verste naboer snart' Jeg må jo bare le av sirkuset her.



Monsen og Miller er en kjapp tur innom for å sjekke ståa og spise litt.



Endelig kan vi kose oss i Vestmarka igjen. Kilometer på kilometer med skau. Her er vi på hemlistien vår. Gikk igjennom bloggen her og så at sist jeg tok bilde av de her var i oktober 2009, dagen før vi henta Linus. Men vi har selvfølgelig tråla området MYE etter dette. Og det beste med dette området av Vestmarka er at det finnes ikke folk her. Så gutta kan sleppes, inkl. vår råtass av en ungbikkje, så virkelig får kjørt seg. Og siden de ikke er jaktbikkjer, så er de ikke så mye som inne på tanken en gang om å skulle oppsøke ville dyr. Så derfor tør jeg sleppe de.



Damebesøk... Det er lenge sia hu har stikki av hjemmafra og kommet hit, så det var stooor stas. Det tok hu ca 2 sekunder å oppdage elgbeina som gutta har dratt med seg hjem fra skauen, så jeg regner med at vi ser hu igjen snart. Tutten gikk rundt her og leita etter hu i en time etterpå, søte gutten min.



Første blomsterbukett fra hagan. Primula, Kuleprimula og Forglemmeiei.



Mange oppgaver har ført til mange deilige timer og dager ute for oss. Mannen min river ned utegården til tuppene. De bruker den aldri da de går fritt hos oss, og den har fått rimelig hard medfart i vinter.. Så da fikk han ut litt frustrasjon, og jeg får større hage. Vi håper på å utvide tuppegjengen vår i løpet av mai med noen Silkehøns. Så jeg vurderete å beholde utegården siden det da blir kyllinger, men det er nok unødvendig. Vi kan evt. bare sette opp en liten innhegning foran døra på hønsehuset fram til de er store nok til å utforske verden.

Silkehøns ser så fantastisk dumme ut. Så de passer perfekt inn på Bruket. https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj6fmULtpsFzpntbrJyKUv_qacxq43B8kV85iCRHLiAdgDIR1NrEP6LRRtoQ2IqticcXu8R8-nFDXl6Okfl0k6sxTxX_3mF1A-wliokFHUybJREwQ7c7C28zNfFxgt-4-4mtfybdgqYRB4/s400/IMG_6259_edited-1.jpg




Etter en lang dag ute så er det deilig å kunne slappe av sammen med Espen og gutta, og nyte synet av bålet mens mørket faller på. Hverdagslykke.




Ja da er jeg i gang med oppussingsprosjekter igjen. Første ut var denne benken som var helt fullstendig nedslitt etter mange år ute. Rusten og helt grå trengte den virkelig et løft. Nå er jeg veldig glad i gamle møbler som er både slitt og slitne, men denne benken var rett og slett bare nitrist. Så med noen strøk maling på treverk og smijern, så blei det en skikkelig gla'benk. Oppdrag fullført.



Plutselig dukka Linus, selvfølgelig var det han, opp med to svære bein fra skauen. Jeg fikk sjokk!!! Etter mye diskusjon med venner, så har vi igrunn kommet fram til at det må være fra en relativt ung elg. Så nå har gutta tyggebein til krampa tar de. Her illustrert ved Tutten i salig lykke.



Lykke på jord for mor. Jeg har lengta etter dette i en eeevighet. Og hvem andre enn Evin stiller opp i år også som fast gartnerassistent. Dere som har fulgt oss noen år veit at dette skjer hver sesong på Bruket. Og jeg ler like mye hver gang. Fatter og begriper ikke hans fasinasjon for hage. Men han slekter vel på mora si...


Tunsberg, mitt Tunsberg.

To ganger de siste ukene har vi vært og besøkt Mommo i Tønsberg. Det er like stas hver gang. Gutta beiner opp trappene til leiligheten. De veit AKKURAT hvor de skal, og de vait at de får masse kos og godis. Denne ganger kom Tante Lise på overraskende besøk til glede for meg og gutta. Vi storkosa oss i mange timer, og Tutten blei helt opphengt i Tante. Begge gangene blei det en fin tur opp på fjellet, og nå sist gang gikk vi også tur sammen med Mommo på brygga og så på at de bygger vikingskip der. Jeg hadde selvfølgelig ikke med kamera når det faktisk hadde vært kult å ta bilde.. Men det blir nok ikke lenge til vi drar nedover igjen.






Påske har det også vært siden siste blogginnlegg. Vi hadde strålende vær, og flere steder blei det satt varmerekorder. Så da var det ingen tvil. Påska blei full av hagearbeid, vasking og shining av Boblis, som Espen kosa seg med, litt pussing av båt, besøk til hytta i Tvedalen osvosv. Og da været slo om etter påska til normalt vårvær fikk vi sjokk alle mann. Plutselig var det jo kaldt!!! Evt det som egentlig er normalen i mai....


Avslutter med et bursdagsbilde. Hehe. Både Espen, Mommo og Tante Lise har allerede hatt bursdag, og selvfølgelig skal det flagges og tas bilde av for å sende som hilsen. Jeg dævver... Nå står jeg snart for tur... Om ei lita uke blir jeg 30 og trer inn i de voksnes rekker... eller no.... Ambivalent til det, ja.

Ønsker dere alle en god uke, og en flott 17.maifeiring. Hipp Hipp!!!

mandag 2. mai 2011

Hønan Agda med venner

En liten videosnutt fra helga. Visst våres det på Bruket. ENJOY


tirsdag 5. april 2011

Sesongåpning av Bruket


Linus demonstrerer hvordan man blander det å være våryr og hvordan man avslutter vinterens fangenskap ved å drepe sælan han har brukt. Nå er det nye tider mener han...

Ja det er nettopp det jeg føler om dagen. At det er sesongåpning her hjemme på Bruket. Værmessig, fysisk og mentalt. Jeg er kanskje i overmåte opptatt av våren,men det henger mye sammen med at jeg er hjemmeværende, og når våren kommer så er det endelig full fart her hjemme og det er som å være på jobb, noe jeg elsker. For det er bare for meg å innse at å være hjemmeværende på Bruket er en sesongjobb på godt og vondt. Og nå er vi akkurat ved kanten av stupet før det braker løs. Jeg har ofte litt problemer med å forklare eksakt HVA som gjør at det er travelt her på våren. For det vi ser på som travelt er det som egentlig betegnes som aktivt, eller for andre kanskje 'vanlig'... Men her settes det altså enormt pris på. Det er nesten så vi følger årstidene intakt. Det kan føles sånn noen ganger. Så nå står vi endelig her, på toppen, klare til å stupe ut i våren og livet.



Den siste uka har det veksla mellom sol og tåke, noe som er den perfekte kombinasjonen for snøsmelting. Og her om dagen kunne vi endelig ense slutten av snøovertaket. Jeg kom ut og oppdaga at det de siste to dagene hadde smelta så mye, ca 30cm, at vi nå endelig kunne åpne hele gården på 500kvm til gutta. Helt bort til hønsehuset. Hele gården er nå åpna og gutta visste seriøst ikke hvor de skulle løpe og snuse først. Linus beina inn i hønsehuset og rappa mat og egg, Evin inn i utegården dems for å markere mens Tutten var så glad at han løp RETT bort til nedgangen til kjelleren, hoppa ned til inngangen og klatra opp på andre sia. SNAKK om å huske at det er et smutthull der for å komme seg over til den andre sia av hagan som ikke er sikra, hvor det dermed er fri vei gjennom skogen og ned til Sletta. Hahaha. Sola strålte, Tuppene løp for harde livet med Linus i stjerten. Jeg sto og så på og var rett og slett tvers igjennom lykkelig. For så å starte jobben med supersikring og reparering av skader på gjerdet etter vinteren. Gutta hjalp stolte til ved å stå oppå alt jeg skulle løfte opp.


Jeg har vaska ut vinteren og ommøbelert kosekroken på kjøkkenet for å slippe inn maksimalt av lys. Deilig

To bed har nå sett dagens lys igjen. Et foran huset, og et borte ved hønsehuset. Og der oppdager jeg at det jaggu har begynt å spire. Alt dette har foregått de to siste ukene, men det har vært umulig å komme seg fram dit pga. all snøen som har sperra. Det var en utrolig følelse å kunne ta og ikke minst kjenne lukta av jord. Jeg klør i fingra etter å fjerne skydd og renske skikkelig opp, men jeg må klare å vente hvertfall ei uke til, da mange av spirene er fryktelig sårbare ennå. Men om ei uke, DA kan ingenting stoppe meg. Så de to siste dagene har gått med til å hakke is på verandaen, rydde opp og finne igjen ting som har vært gjemt under snøen, og ikke alt er like gøy å ta opp....... Men det må gjøres, det er en del av det å ha bikkjer når vinteren virkelig setter inn og det er 25minus ute. Da blei det ikke mye tur på de...


Nybada Tutt på en helt forferdelig veranda.....

For hver dag som går så dukker det opp mer gress, flere bed, flere spirer, mer plass på verandaen. Ja vi er våryre alle mann om dagen. Så inderlig. Det er som om livskraften har kommet tilbake til Bruket. Og den er her for å bli. Og plutselig ser vi jo folk igjen. Det er det samme hvert år for alle. Naboer dukker opp, folk går tur, slår av en prat og virkelig oser lettelse over at vinteren er forbi. Og som naboen sa her i går 'i år trudde jeg fakta ikke at snøen noen gang ville smelte, jeg øyna ikke håp ETT sted' . Så nå bare nyter vi. Og om huset er fullt av søle og sand, at jeg må støvsuge og vaske to ganger i uka framover, at Tutt og Linus allerede har bada ei runde... vel, det er stress, men helt greit og så inderlig verdt det. Alternativet er å ikke hatt 3 yre, lykkelige og sølete guttær som lyser opp hverdagen vår bare ved å være.... Jeg er de evig takknemlig.

Og en annen ting som passer mor perfekt er at når vi har vært ute og holdt på i hagan i noen timer så har gutta brukt hue så mye at de er ,,utslitte når vi kommer inn.. Noe som da vil si rolig hus og utsettelse av tur til kvelden.



Og selvom vi til tider er slitne og har dårlige dager, så er det lettere å komme videre nå som varmen er her. Og godt er det. April er en fantastisk måned.

onsdag 23. mars 2011

Snapshots fra vårt Vår-liv


Soloppgang på Bruket en morra i mars

Dere som har fulgt oss på Bruket i noen år veit at det er tradisjon med 'En dag i vårt liv' her på bloggen. Så i tradisjons tro, med en liten vri, så kommer dette innlegget om tidlig vår på Bruket.



Vi begynner å merke at det begynner å bevege seg på Bruket om dagen. Snøen smelter i rekordfart, bank i bordet, fuglene synger av full hals, vi har romsterende og aktive fugler i to av ventilene i huset og gutta leker og herjer myyye mer. Monsen og Miller ser vi ikke stort til. Eller... vi ser de, som på et av bildene nedenunder, men de er ikke å se INNE i huset. Kun noen ganger natterstid. Så alt er som det skal være. Ekorna har også blitt aktive her nå, jeg ser de stadig både her og hos naboen. De bor fast i en fuglekasse hos naboen, det er et fantastisk syn der de spretter rundt i tretoppene.



Monsen og Miller med full oversikt både inne og ute... Oppå mine urtekasser utafor kjøkkenvinduet



Tutten er rimelig avrøyta om dagen, men er en like flott Tutt allikevel. Han har vist seg å ha blitt voksen i løpet av vinteren. Jeg oppdager stadig nye sider ved han som imponerer meg. Som på tur.. På kvelden er det ikke nødvendig å ha han i band, han går SÅ pent. Og her om dagen møtte vi en mann, noe Tutt har reagert enormt på tidligere ved å beine bort og bjeffe som besatt mens han hoppa rundt. Denne kvelden var Tutten riktignok i band, men det har ikke stoppa han før. Nå tok han bare ett skritt fram, snusa og funderte, og gikk videre. Igjen sto jeg måpende over min elskede Tutts oppførsel. Det er i sånn øyeblikk jeg skulle ønske det var noen med og SÅ det. Jeg blir så barnslig stolt når sånt skjer. I tillegg er det mange andre ting ved han om dagen som beviser at NÅ har han blitt en voksen sheltie på 3 år. Og jeg er veldig stolt av han.



Tutten og Linus for akkurat et år sia. Der var Linus valpete. Ufattelig å tia flyr



Jeg lengter så ut til hytta på vinteren. Jeg har dessverre ikke vært der så mye de siste årene. Jeg aner ikke hvorfor. Men Espen er der veldig mye og lader opp, slapper av og nyter stillheten vekk fra kona og gutta... Men EN tradisjon svikter jeg aldri og det er å bidra til åpninga av Eden for sesongen. Med å rake, lufte, vaske og stelle i stand. Og finne tilbake til den lune solkroken med en god kopp kaffe og P1. Det er utrolig befriende. Og hvert år tråler jeg hyttedagbøkene. Rart å lese ehle 9 år tilbake i tid til første gangen jeg var med utover.



Jeg har lekt meg litt med speilreflekskameraet vårt i det siste, noe som resulterte i bl.a dette bildet av Agda og Linus. Agda er her på sitt 3. besøk på verandaen, noe som indikerer at våren er rett rundt hjørnet. De legger også bra med egg om dagen til vår store glede. Ingenting er som å kunne gi bort 'hjemmelaga' egg til venner og bekjente.


Kommunikasjonssvikt i logistikken på Bruket......



Bikkjeklokka mi som snaaart skal henges ved utgangsdøra til bruk. Vi har kobla ut ringeklokka pga bjeffekor fra en annen verden når noen bruker den. Så nå en av dagene skal jeg få montert denne klokka utafor i steden. Sjarm og praktisk i ett.



Ja, hva skal jeg si.... eneste positive jeg kan finne med at det er SÅ mye snø 24.mars på Bruket, er at de som går forbi ikke ser inn til oss. Jeg vil gjerne takke kommunens brøytebiler for at de har sprøyta all snøen inn i vår hage, så vi slepper å håpe på gress de neste to månedene. Skulle tatt seg ut.....



Ny runde med produksjon av Brukets resirkulerte kubbelys. Dette er bare halvparten av produksjonen den dagen. For meg er det nesten meditativt å holde på med. Og de er så vakre når de er tent, og denne gangen er det lavendel fra hagen i endel av de. De lukter himmelsk. Neste prosjekt nå er å lære å lage gelantinlys av ei venninne. Gleder meg sååå.



Elskede Hildusajenta vår. Gutta var RIMELIG grinete da jeg kom hjem og de lukta hvor jeg hadde vært. Man drar ikke til Hildusa uten gutta må vite. Trur jeg får skifte neste gang da de sloss om buksa mi etterpå. For en gjeng. Men jeg skjønner de godt, for Hildusa er verdens vakreste lille Nuffe på 60kg.



Med våren dukker gamle jobber opp igjen. Monsen har full oversikt der han sitter og passer på at ingen tar Tuppene våre. Han er Agdas egenhendige bodyguard sammen med Evin. De er så snåle. Jeg må bare le for meg sjøl når jeg ser åssen de holder på og styrer og ordner med Tuppelurene.



Helt til sist et bilde fra juli i fjor. Høysommer og deilige varme dager. Her trener jeg gutta i lydighet. Åååå jeg savner sommeren. Men nå er vi forbi vårjevndøgn og natt til søndag, om bare 3 dager, så skal vi stille klokka FRAM mot sommeren og lysere tider. VI HAR OVERLEVD VINTEREN i år også. Heeeeeerlig følelse.

Så nyt varmen, nyt sola, nyt varmegradene, og nyt vinden som bringer med seg håp og løfte om en ny start.