onsdag 12. august 2009

Til minne

Noen ganger rammer realiteten oss hardt, men ikke uventet. Livet kommer tett innpå og vi overmannes av en maktesløshet vi ikke visste fantes, en sorg vi ikke trodde vi kunne bære, og et savn som er for stort til å kunne beskrives i ord.

Carmenmor forlot oss tirsdag 4 august.
Jeg føler meg velsigna som har fått kjenne Carmen. Det tror jeg alle som var rundt henne følte. Hu var så mild, så stødig og så hensynsfull. På den andre sia skjønte man fort, bikkjer som mennesker, at du tuller ikke med Carmen. Var det noen som bestemte hvor skapet skulle stå så var det hu. Og hu hadde en utrolig evne til å få vilja si igjennom. Men det var ikke en celle i Carmen som det var noe vondt i. Du skal leite lenge etter ei tispe med så mye tålmodighet og hengivenhet. Og hu var en motor på tur! Jeg veit ikke hvor mange ganger vi gikk på Kyststien hvor vi andre i flokken etter 3 timer var rimelig pumpa, mens Carmen fortsatte å trave. Her snakker vi om en collie som kunne slite ut en whippet! Og det en whippetvalp i tillegg. Hu hadde en utrolig fysikk, og Zafira og jeg snakka om det mange ganger; det var ingen som kunne slite ut Carmen. Men dessverre så var det nettopp beina og ledda hennes som til slutt gav etter.
10 gode år ga Carmenmor oss. Vi i flokken har bare vært der i de 2 siste av de. Før vår tid reiste Carmen og Zafira land og strand rundt på utstillinger. Det finnes ikke mange korthåra collier i Norge, men nok til å ha en sylskarp konkurranse på utstillinger. Carmen blei NUch ( Norsk utstillingschampion ) og var til det siste den eneste i flokken som kunne tituleres med kallenavnet Sjampingjong. Og gjett om hu visste det! Planen var en tid å stille hu som veteran, men da hadde ledda hennes begynt å bli dårlige, så det gikk dessverre ikke. Men sjampingjongen kan ingen ta fra hu.
Etter 8 gode og rolige år aleine, var Carmen så smart at hu dro med seg Zafira bort i Lia. Der hadde hu oppdaga at det hadde kommet en Blå Sheltiehønk, noe som også er ganske sjeldent. Ennå mer sjeldent er det at denne hønken hverken bjeffa, hadde gjerde eller løp ut for å hilse. Han sto bare stolt på verandaen og vokta kongedømmet sitt. Noe sier meg at dette egentlig irriterte Carmen litt, for hu fortsatt å ta med seg Zafira bort dit. Livets tilfeldigheter skulle ha det til at jeg en dag kom i snakk med mora til Zafira, som så resulterte i at Zafira og jeg kom i kontakt med hverandre. Carmenmor visste godt hva hu dreiv med ja! Vi har snakka mye om det i ettertid, hvordan bikkjene førte oss sammen, og hvor uatskillelige vi har vært fra første tur. Stille og rolige tider, jeg med Evin og Zafira med Carmen. Vi gikk timevis i all slags vær på kyststien, Carmen hadde ikke vært i løpetid på 3 år, så vi behøvde ikke stresse med at det plutselig skulle dukke opp et kull med en pussig miks av valper. På morran var det bikkjetreff på sletta. Vi slappe de og kunne vandre rolig rundt å snakke, våkne og se på at de lekte og kosa seg.
Hva i alle dager skjedde!!!!?? En spirrewhippet- og sheltievalp skjedde. Men Carmen tok på seg lederskapet, og har siden første dag tatt rollen som sjef og oppdrager veldig alvorlig. Ærlig talt så kunne ikke Askeladden og Aida hatt en bedre oppdragelse. Så takk Carmen, for alt du gjorde for de minste i flokken.
Det er ikke bare en bikkje vi nå har mista. Hu var og kommer alltid til å være Zafira sin beste venn, støtte, en stor del av flokken, leder og et forbilde for de andre. Vi veit hu hadde mye vondt på slutten, og at avgjørelsen var riktig. Men det gjør ikke situasjonen noe mindre vond. Hu var rolig til det siste, og endelig har hu fått lov til å slippe. Slippe smerter, utslitthet og uro. Igjen sitter vi med sorgen... Men også gleden over å kunne være så nær hu, oppleve dagene og gleden med hu. Og se hu tulle og løpe rundt på jakt etter neste tyggebein å kunne rive i fillebiter. For ei dame på 10 år å være, var hu utrolig sterk, leken og kjælen. Takk Carmen, takk for alt du var.
Tankene våre går til Zafira, Bjørn, Aida og familien.
Vi lyser fred over Carmens minne

3 kommentarer:

Nina og Charlie sa...

Nå er jeg tom for ord......

Og tårene kommer i øyenkroken igjen. Dette var vakkert skrevet, Ane.;o)

Gry Viola og Roxie sa...

Du skriver så fint Ane. Veldig trist når noen av hundene dør.
Ikke fritt får at det kommer noen tårer her også.
Ord blir ganske tomme i en slik situasjon.

Anelille sa...

Tusen tusen takk. Det betyr mye for meg at dere syns at det brakte fram Carmen. Tenker og snakker mye med Zafira. Det går bedre for hver dag som går, og endelig har Carmen fått slippe.. Varmer at dere bryr dere så!