Ode til seinsommeren

I alle år har jeg vært et utprega høst-menneske. De siste åra har jeg mot all formodning strekt meg til å sette pris på våren også. I år var det en befrielse da vinteren slapp taket, og våren fikk komme til. Jeg har hatt en utrolig innholdsrik vår med såing, planting, bygging og ikke minst; oppfyllelse av min 10 år gamle drøm om å en gang ha høns. Sommeren har i følge alle andre enn meg vært fantastisk i år. Misforstå meg rett, jeg liker varme. Det å kunne gå barbeint i vått gress, kjenne at sola varmer, lange lyse kvelder og alt som følger med. Men når juli kommer så er jeg nesten forsynt, for da blir det for varmt. Jeg kan ikke noe for det, men jeg reagerer på varmen.. Jeg får ikke gjort noe, alt flyter liksom litt, rutiner blir oppløst og døgnet snus. Og så kommer seinsommeren. I dag kom den. Nå begynner min tid. Jeg elsker seinsommeren og høsten. Og i dag var båndtvangen over.

De siste dagene har det vært for meg et perfekt vær. Jeg veit ikke om det er fordi jeg er halvt vestlending, men værskifte i løpet av dagen har alltid fasinert meg. Og de tre siste dagene har det vært nettopp det. Værskifte. Fra strålende sol og varmt, til dundrende regnvær. Det har bøtta ned her. Og plutselig så har skyene passert, og sola har sluppet til. Det har blitt kaldere og råere om kvelden, og den tunge sommerlufta er borte. Om morran når jeg setter opp døra kommer det frisk og kjølig luft inn. Det er tia for stearinlys og tøfler. Og det beste med denne tia er at sommeren ikke helt har slippi taket. Det er som sagt fortsatt dager som det er varmt. Jeg holder på mye i hagen, og Dhalia og blomkarsene bugner utafor stuevinduet vårt. Men det har kommet en ro. En annen rytme. En ny hverdag. Og jeg veit at høsten snart er her..