Jeg velger meg våren

Og der.. endelig.. nå er den her. VÅREN. Den etterlengtede, savnede, higende våren. Det er rart å oppleve hvordan vi våkner til liv igjen. Hvordan energien kommer tilbake, gleden, den travle hverdagen jeg glemmer hver vinter, oppgavene, gjøremålene.. Ispedd blaff av øyeblikk med lykke, ro og ettertanke. Det klør i hagefingrene, lukta av jord og skau pirrer sansene, og sørlig vind hvisker søte ord om lysere tider. Ja det er endelig vår på Bruket.


Og med våren kommer de daglige besøkene hos Zafira. Det er nytt og spennende for Linus, som er vant til å kun gå tur. Nå skal vi plutselig innom Zafira hver gang, og nåde oss om vi prøver å si at vi ikke kan. Her forventes det full hagestatus-sjekk hver dag. Det er noe av det koseligste jeg veit. I vår hagegalskapsverden.. Hvordan vi surrer oss inn i hagedrømmer, sittende i timevis bare for å snakke om roser og stauder. Legge planer for neste prosjekt, le av hvor latterlig avhengig vi er av hage og blomster. Hvordan galskapen igjen har tatt overhånd. Haha. Det er godt vi er klar over det sjøl.

Tidligere i uka fant Espen og jeg ut at nå var tia inne for første opptenning på bålplassen vår i hagen. Det er så vakkert å kunne gå i skumringa i sin egen hage og vanne, plante noen nye stauder og pusle mens gutta leker og det spraker mildt fra bålet. Jeg kan bli veldig tankefull på sånne kvelder. Positiv tankefull. Og det er veldig godt å oppleve. Espen fikk også ut endel frustrasjon den kvelden da han på oppdrag fikk ødelagt og delt opp to ødelagte tre-stoler som skulle på bålet. Det var en meget fornøyd mann som tusla inn i huset igjen etterpå. haha. Glimrende terapi for en frustrert mann.

Den gamle sinkvasken som jeg fant på Grinda i fjor. Kassa er fra loppemarked, og blir full av markjordbær på sommeren. Egenhendig stjelt fra Sletta.

Jepp. Beskjæringa er i gang for fullt på Bruket. Og da... i tradisjon tro... Evin sittende i en ubeskrivelig dum stilling oppå avkappet.. Tutten gadd å være med i ca de to sekundene det tok meg å ta bildet, for så å beine rundt huset igjen for å leke med lillebroren sin. Evin blei selvfølgelig sittende på samme sted..

Instinkt hos dyr er noe som alltid har fasinert meg. Tuppene gjør dette hver dag. De finner seg en jordflekk og begynner å sparke og grave en grop. Så legger de seg ned og tar dagens sandbad. Reint instinkt. Det er så herlig å se på, utenom akkurat når de som her velger ut et område midt i bedet hvor de stakkars spirene prøver å jobbe seg oppover..... arg....

Jeg fikk tuppene vekk derfra, men ikke lenge etter kom Monsen for å rulle seg... Jada han klør pga røyting om dagen, men MÅ de holde på oppi bedet. Vi har milevis med jord i skauen å ta av, men neeeeida. Plag meg mest mulig. Og få med Linus på det i tilegg... jeg gir opp. Gi meg styrke. Jeg bare krysser fingrene for at de staudene som spirer rekker å komme seg nok opp til å overleve.

Avlegger av rabarbra fra mitt barndomshjem på Husvik. Den har jeg passa så utrolig godt på, for den har stor affeksjonsverdi for meg. Det er fra den samme planta som vi spiste av da vi var små. Mormor pleide å komme over til oss med rabarbra og den obligatoriske koppen med sukker i.

Da har det allerede gått 3 uker sia mora til Linus fikk kull. Jeg fatter ikke hvor tia blir av. Jeg har allerede besøkt de, og har på et pussig vis klart å holde meg unna tanken og fristelsen på å stjele med meg en hjem. Men når jeg tenker etter så er det egentlig ikke så veldig rart. For en viss Linus er i full pubertet-, trass- og tøffingalder, noe som går meg fullstendig på nervene om dagen. For Linus er og blir en meget unormal bølle av en bikkje. Han er ikke slem eller ulydig, han skal bare absplutt ha et ord med i ALLE avgjørelser om dagen..... Og det har jeg egentlig verken tid eller tålmodighet til...

Men det skal sies, at makan til flott bikkje har jeg sjeldent vært borti. Jeg er selvfølgelig innhabil hva han angår, men til å bare være 7 mnd så har han utrolig flott pels og fantastiske farger. Nå om dagen så ser det nesten ut som han har for mye pels for sin egen størrelse. Det er vanskelig å forklare, men det er så tjukk og flott pels at det nesten kan forveksles med pelsen til en voksen hanne. Linus overrasker oss stadig. Så all ære til Mainland og Flinthaugen som avler fram så flotte bikkjer. Først og fremst med fantastisk personlighet og lynne, men også sheltier med sunne, flotte og iøyenfallende linjer. Jeg kan ikke skryte nok av de som oppdrettere av sheltier.

Evin tenker i sitt stille sinn... ' særlig at du er så uskyldig og søt som du later som der du ligger... den biter jeg ikke på ass. Dustevalp'

Som nevnt tidligere. Myyyyyye pels på den bikkja. Her i en noget pussig stilling. Vi koseleker, må vite. Eller.. Linus jobber hardt for å egle på seg broren sin som opprinnelig lå i fred og sov

Baksiden med våren er alt ute som kan tas med inn. Evin og Tutten har aldri vært så veldig på verken pinner, kongler, løv eller andre ting man gjerne finner ute. Og om de en sjelden gang har gjort det, så har de lekt med det ute. Mens Linus.. han skal ikke bare leke med det. Han skal samle alle de forskjellige tinga inne. Her representert ved greiner med puselabber som jeg har lagt ut etter å ha hatt de i stua i påska, en stk cherrytomat fra tuppehuset, og sist men ikke minst....

.... ett stk egg, lagt på frimark av ei tuppe, som vi pent og pyntelig tar helt med inn for å vise....

......bare for å knuse det inne på parketten i stua, for så å spise det opp...

Nevnte jeg at jeg trenger at noen gir meg litt styrke. Godt det er vår og lyse dager.

Ha en strålende 17.mai alle dere der ute