Vår hverdag anno april 2012

Da var tia inne for å bade, gre, klippe poteloter og klør, noe som aldri er stas her hjemme. Gutta står som noen prinser og godtar det, men når det kommer til pelsklipping av poter og klipping av klør så er det et strev. Evin er en mester på å sige sammen, noe som resulterer i at jeg må holde han oppe med èn hand samtidig som jeg bruker samme hand til å holde i pota, for så å bruke andre handa til å klippe. Dette gjelder heldigvis bare bakpotene. Og tro meg, uansett hva jeg gjør så siiiiiger han sakte ned med rompa og later som at det er heeelt naturlig for han.... Men Tutten er den verste. Han får helt panikk og nekter meg å holde i potene. Han drar potene til seg mens han rygger. Men etter mye frustrasjon fra begge parter så får vi det til til slutt. Litt mat fungerer ofte som en bra avledning.

Tutten kan halvveis avledes med kattefôr, men når det kommer til potene så blir det som sagt en liten kamp.... Jeg skjønner han godt...

Så lenge Linus får godis så blir han med på det meste. Flinke gutten vår.

Da kommer det litt interiørting her , for vi har fått 'nytt' kjøkken. Vi har et så stort kjøkken at vi har halve delen som en kjøkkenkosekrok. Jeg elsker den delen, og det er som oftest der vi blir sittende når vi har besøk, for det er der verandadøra er (som er kjekt når f.eks Ingun og Sakka er her ), matlaginga, og muligheten for å gå rett ut på verandaen, og rett og slett fordi det ser ut til at folk liker seg godt der. Evt bare for late te å gå helt inn i stua. Så nå har jeg bytta te vår-/sommergardiner. De er sydd av mors gamle damaskduk og en annen duk jeg fant. De har tatt meg en evighet å sy pga måling av mønsteret osv, så jeg er veldig stolt av de, og de passer rett inn. Også har jeg fått masse skryt av de og det er hyggelig. Alltid kos når folk liker ting jeg har laga.

Så skjedde det noe helt utrolig her! Jeg har ønska meg ny sofa i kosekroken lenge, for den vi hadde har 'overlevd', alt er relativt, to valper. Dvs lek, tannfelling, frustrasjon og noen ganger pur faenskap. Så det var på HØY tid med ny. Jeg kikka litt på Finn og fant en utrolig kul 50-talls sofa. Viste den til et par av venninnene mine hvorpå det viste seg at mora te ei av de hadde en hu ville selge. Til en slikk og ingenting. Den var nyomtrekt da hu kjøpte den på loppemarked. Så jeg heiv meg i bilen, kjørte te Sandefjord, og fikk med en kjempehyggelig ettermiddag på kjøpet. Vi kjenner hverandre ganske godt, så da blei vi sittende ute og prate, mens Ingun sto parat hjemme til å hjelpe til med å bære ut hjemme. Tenk å ha så snille mennesker rundt seg !!! Så etter å ha mata hestene, skravla og bært sofa, så satte jeg snuta hjemover. Det hele blei en veldig fin dag. Takket være venninna mi og min leiting på Finn. Og så, ikke nok med det, men ei viss anna venninne hadde sett en stol på Bruktbutikken her oppe som hu mente jeg bare MÅTTE ha. Vi dro opp og sjekka den ut, og jeg falt jo fullstendig, og den passa perfekt til sofaen. Så da var det avgjort, og jeg fikk plutselig en bursdagspresang! Stolen er nå døpt til 'den dumme lille stolen' , for det er den virkelig. Men den er verdens kuleste lille dumme stol.

På kjøpet så fikk vi med denna puta som jeg bare digger. Så da var den 'nye' kosekroken på kjøkkenet komplett. Etter at jeg heiv et hvitt, lite heklateppe fra farmor over sofaen.

Vi er og mater hestene hos mora te venninna mi. Veninna mi som fiksa sofaen te meg satt faktisk da i Italia og kommuniserte med meg og mora si og fikk dealen i boks. Det var så funny.

Vakre Shetlandsponnien som jeg har store planer om å stjele, sette shetland sheepdogs-gutta mine balanserende oppå, og starte eget sirkus. Veit ikke om venninna mi er like entusiastisk te den ideen.....

Og enda vakrere Pølsa. Blei stående i sikkert en halvtime å kose og prate med han. Det er noe helt eget med å ha kontakt med hester. De har en majestetisk følelse over seg. Og på den andre sia en trygghet og forståelse som er der med ên gang. For meg er det en stor opplevelse å være sammen med de, for det skjer ikke så ofte.

Jaja... litt moro må man ha i hverdagen. Så jeg har klistra blomsterklistremerker på vifta på kjøkkenet. Det er for meg godt å ha sånne barnslig søte ting noen steder for å bli minna på at ikke alt i livet er like alvorlig selvom man er voksen.

Snart er det lyst så seint at disse kan legges bort for godt i maaange måneder. Hurra !

Jeg lagde noen egenkomponerte godismuffins te gutta her om dagen. Med grovmel, egg, smør og stekt kjøttdeig. Evin og Linus gikk så lenge i sirkel foran ovnen at det er rart de ikke gravde seg ned gjennom gulvet. Klart det skal passes på, kan jo hende mamma glemmer de !

Skal vi ikke få snart? er de fortsatt varme? det driter vel jeg i!! Og sånn går dagene her på Bruket..

Mens vi venter

Dagene går som vanlig her på Bruket. Med turer, jobbing, kos, husarbeid og alt som følger med nå som våren står for døra. Det er akkurat som vi står helt på grensa. Bjørka har spretti, men plutselig blei det kaldt igjen. April får ikke bestemt seg og jeg er utålmodig. Jeg klør i fingra etter å kunne starte ute. Jeg syns ikke gresset er grønt nok, knoppene er ikke store nok, blomstene springer ikke fort nok ut osv. Så jeg går egentlig bare og tripper. Sjekker værmeldinga, blir irritert og drømmer om mai. April har alltid vært en litt stressende måned for meg. Jeg blir så utålmodig. Akkurat som jeg ligger noen uker foran. Så jeg må bare bite det i meg og vente. Nyte at vi er på riktig side av året. At alt ligger åpent foran oss nå. Bursdager, 17.mai, forsommer osv. Det er en deilig tid vi er i nå. Og det er godt å kjenne at kroppen higer etter å komme i gang. Vi fikk en set back i går. Tidlig på morran så begynte det å snø ! Og det stoppa ikke. Til slutt hadde vi nesten 5 cm snø her. Jeg skulle i butikken og måtte koste en nedsnødd bil. Det var nesten litt koselig. Å late som det var november og første snøen kommer. Vite at man har alle de tunge månedene foran seg. Og så kunne gå over til at nei, det er faktisk april, og snøen forsvinner igjen i løpet av dagen. Så da fikk vi opplevd det siste krampetaket av vinter.

Vi har hatt endel besøk her av bikkjer, hovedsaklig tisper som syns det er veldig stas. Sakka er jo en daglig jente for oss nå. Det går nesten ikke en dag uten at vi møtes og gutta kan kjæreste med hu. Nå har også Lussi begynt å stikke innom. Hu bor borti gata og går stadig løs. Hu er ei 12 år gammel Border Collie og er veldig glad i gutta. Så et par dager på rad så har hu plutselig stått og pipi ved grinda for å komme inn og leke. Det er veldig koselig, og gratis aktivisering for meg av gutta.

Så da leker de og tusler rundt her. Hu bryr seg verken om Monsen og Miller eller hønene, så det er helt perfekt.

Monsen er ikke alltid like begeistra, så her om dagen gikk han og la seg i skittentøyskurven. Like greit på å få litt ro, og være grei å røyte oppå klærna våre nå som det er vår....... Fornøyd med den, ja... Når været har vært som det har vært, kaldt og guffent store deler av tia, så blir det endel innetid. Og det som er så bra med gutta er at de er flinke til å tilpasse seg. De skjønner når det ikke kommer til å skje så mye, så da tar de det med ro og koser seg. Evin er ekspert på det, og gjerne foran tv'en med fjernkontrollen og litt godis.

Meeeen... så kommer de til et punkt hvor de ikke er interessert i å henge inne lenger, og da er det bare for mor å ta seg sammen og få de ut. Det er jo noe av det beste med å ha bikkjer. Man må ut. Så da er det bare å ta på de, hive på seg jakka og gå bort til Sakka og Ingun for å dra på Sletta og leke. God vår alle sammen!

Visst våres det !!

Det har vært noen innholdsrike uker siden siste innlegg. Mange gode og positive opplevelser, og været har vært knall!!! Vi har hatt dag etter dag med sol og en helt sjuk varme. Jeg har barbeint gått og luka i hagan, hatt på meg en av sommerkjolene, måttet sette meg i skyggen og ja... alle de deilige tingene man gjør når det er varmt igjen i vår lille verden. - Og der var vi definitivt godt planta inn i våren. Og nå på søndag stilte vi klokka. Kan det blì bedre da?.Plutselig en dag var vinteren over. Og det henger ikke nødvendigvis sammen med at siste snøkorn har forsvinni, nei det er noe større enn det. Det er en følelse. Den følelsen at nå er det ingen vei tilbake, nå er det bare å hopppe i det, for hvis du ikke har fått det med deg, så er det vååååår !!! Ca akkurat sånn føles det ut her om dagen. Jeg sier det hvert år, at nå har Bruket våkna til liv igjen!! og det er akkurat sånn det er. Følelsen av at nå er vi i gang igjen. For jeg er hjemmeværende, og da er det utrolig godt hvordan disse forandringene merkes. Plutselig er det mer å gjøre, hagen skal rakes, naboer skal prates med, rekkverk på verandaen skal finpusses og males, høner skal jages vekk fra gjerdet, det er på høy tid på å så i beda. Passe på at høner ikke går oppi beda hvor jeg har sådd. Slenge en kommentar og et vink til en forbipasserende bekjent. Beskjære busker, først finne noen man kan låne en beskjæringssaks av- Sende klagemail til kommunen ang at støvet etterr søla i vinter. Ta seg en pust i bakken. En kopp med kaffe i skyggen. Se på gutta som koser seg, smile over blomstene som allerede har kommet i beda: Primula, Påskeliljer og krokus. Lage litt mat. Si hei te mannen min på vei ut døra bort til hagesenteret... osvosvosv...

Her om dagen så hadde vi en kjempedeilig tur ned til Farris sammen med Ingun og Sakka. Hu hadde pakka sekken med kaffe og kjeks, som for meg var verdens søteste lille overraskelse. Vi tusla innover i Vestmarka. Det var varmt og deilig, men fortsatt såpass skarpt at både ull og varme sko var viktig. Det var for oss den første ordentlige vårturen. Det å kunne komme ned til vannet igjen. Sette seg på et solvarma svaberg, høre skvulpet fra bølgene og måkene som skriker. Jeg hadde nesten glemt å deilig det var. Så vi skravla og drakk kaffe mens bikkjene storkosa seg i friheten sin. Det er i sånne øyeblikk jeg virkelig kan kjenne på hvor godt livet er å leve!

Fra Farris til Helgeroa. Gutta og jeg var de første til å være på hytta i år, så da kjørte jeg like så godt i gang en åpningsvask. Det er har også noe veldig spesielt over seg. Det å åpne opp dører og vinduer, henge ut dyner og matter, vaske. Det er som å starte på nytt. Gi liv til noe dødt. Ja alt det våren representerer: Nytt håp, nytt liv. Og visst trenger vi den følelsen vi som bor så langt nord. Gutta var med litt her og litt der. Ogf jeg kosa meg skikkelig. Vi holdt på hele dagen og utover kvelden. Så skulle jeg 'bare' slappe av litt på sofaen. Våkna til iskald hytte 4 timer senere, da jeg hadde glemt å lukke døra... snakk om å være sol-sliten!

I år så blir det Espen og jeg som bruker den mest. Vi eier den sammen med svigers, og for meg er hytta 'dems'. Så i år har jeg fått streng beskjed fra svigermor om at jeg skal la meg sjøl føle at hytta også er min. Og at vi skal kose oss masse der ute. Etter at de flytta så har de ikke hatt det store behovet for å måtte dra ut for å kunne slappe av, så nå blir endel av ansvaret over på oss, og jeg elsker det. Så i år skal jeg virkelig ta tak i det. At jeg drar mye på hytta, det er bare 20min herfra, så det kan ikke bli bedre. Jeg plukka masse blåveis der her om dagen. Rett ved hytta så går det en smal skogssti. Og av en eller annen grunn så vokser ALT av vår-skoksblomster der, på et areal på kanskje 30kvm. Det gjør inntrykket veldig intens når man er der. Og der blomstret det side om side; blåveis, hvitveis og skogstjerne. Jeg blei bare sittende på en stein og se. Det som er med meg er at jeg elsker blomster og alt som vokser og gror. Og akkurat den perioden vi er i nå inneholder så mange inntrykk at man kan jo nesten bli litt svimmel. Noen velger å overse alt som foregår av nytt liv, mens andre, som meg selv, kan gå to runder i hagan om dagen for å sjekke om det har grodd noe mer. hahaha ! Vårgal ja det er jeg !

her hjemme gleder jeg meg til det kommer klarsignal om rapping av stauder. Hvert år så får jeg bytta stauder, og det er noe av det koseligste jeg veit om. Jeg er så gammaldags der, men hvorfor bruke penger på noe dui kan få gratis med affeksjonsverdi på kjøpet? Det er litt spesielt i år. Siden den personen jeg mista i høst var så glad io våren. Det var den beste årstia. Så jeg har ekstremt mange minne derfra og har grua meg fryktelig. Men hva skjer? Jo vi får knallvær, og over alt dukker det opp gode minner. Ting som har skjedd, ting jeg har lært, ting vi har opplevd sammen. Og det viste seg å være veldig positivt. Det var f.eks. den Primulaen som jeg fikk av hu som blomstra først i år. I fantastiske farger. Jeg tror det er meninga jeg. At vi skal få sånne vakre opplevelser når man minnes noen.

I år står Prosjekt 'Redd rullesteinene fra den sikre gressdød' som punkt 1 på To do lista mi. Da vi flyttet hit så var det ingen planter eller bed i hagen. Så alt vi har har vi laga selv. Og jeg elsker steinbed. Men å holde de unna gress er så og si umulig. Så nå har vi en slu plan. Vi graver opp alle steinene, legger plast under, legger steinene pent tilbake, og på utsia skal vi legge avkapp av skifer, så det blir et breit bed. Og mye vanskeligere for gresset å komme inn i det og ødelegge for blomstene mine. Men litt inn i prosjektet så kom jeg på en relativt vesentlig ting... jeg er en perfeksjonist.. Og når perfeksjonister er satt ovenfor oppgaven om å fikse sitt gamle bed, og lage stein og skifer rundt så det blir riktig, men skal se tilfeldig ut.. jah... så tar det tid.. Herre... jeg holdt på å tippe til slutt her ! Så tror jeg må be Espen om å hente meg inn hvis jeg ikke klarer å stoppe sjøl. Men er også noe med det at når sola skinner , tuppene tripper, Agda graver i jorda sammen med meg. Monsen og Miller holder seg tett inntil meg, og gutta later seg i sola. Hva er det egentlig vits å stoppe for? Annet enn en knekt rygg og forferdelig vonde lår. Støl, ja !

Her en kveld fikk jeg plutselig en idè ang verandarekkverk! Jeg har ønsket meg det i nå snart 6 år. Ikke voldsomt, men etter i fjor sommers bjeffeamaras de luxe så bestemte jeg meg for at nei veit du hva, jeg er ferdig med å løpe etter bikkjer! Så kom jeg på at vi har en haug av palletopper her, for jeg hadde planer om å bruke de til å lage gjerde av bak hekken ut mot hagen. Kom på de og tenkte at det må bli bra. Så Espen har satt det opp, og det blei så kooooos ! Hadde helt glemt den 'verandafølelsen'. Den at du sitter inni en lun krok for deg sjøl. Her har jo alt gått rett ut i hagen i alle år- Rekkverket er ikke ferdig enda, og trur jeg kommer til å ville ha det helt rund og bort tiul utekroken vår- -Gutta er litt miksa i følelsene sine hva rekkverket angår.. Pussig.... heehe. Så nå er det bare å sette igang med å pusse det ned litt og få lasert det litt. Treverket skal syns litt igjennom, vis ikke blir det for hardt, og dessuten vil ikke den 'naturlige' følelsen være der lenger.

Det blei ikke gjort så mye her på Bruket i fjor-. Det regna over 3 uker i strekk, så jeg bare ga opp. Så pussig nok så er det først nå i år jeg virkelig ser hva vinteren 2011 har ødelagt. Januar og Februar 2011 var ekstremt kalde. Så endel roser døde, noen stauder osv. Og jeg har ikke planta nye der, for som sagt så bare regna det. Men i år skal alle kluter til, og hagen prioriteres. Espen har jo allerede bygd et rekkverk på verandaen !!!

Ha en riktig Goood Påske alle dere herlige der ute. NYT våren og sola!! Ting blir litt lettere å bære når det er varmt og vakkert ute.

Vinterkos

Da er det på høy tid med en oppdatering fra Bruket. Her har både høsten og jula gått uten et ord fra oss på bloggen, men sånn blir det noen ganger. Men det har da skjedd endel her. Det jeg er aller mest glad for er at vi nå er i midten av februar!! det er helt utrolig å fort tia har gått. 14 dager til nå så er vi i første vårmåned og redda. Vi har hatt snø siden midten av januar, og det er koselig. Akkurat passe mye, og det har ikke vært den store kulda her i år heller (bank i bordet...) for februar, som vi veit, kan være lunefull. Vi har kosa oss mye i vinter fordi det har vært så lite snø. Så dagene har egentlig gått litt i hverandre, siden det ikke har vært de store irritasjonsmomentene å henge seg opp i som isende kulde, trøbbel med å finne steder å gå tur osv.

I løpet av vinteren har vi knytta et nært forhold te Ingun og Sakka. Evin og Sakka har nå fast følge på fjerde måneden, og de blir aldri lei. Der hvor Sakka går, ja der går Evin. Om en av de forsvinner hjemmefra, så er det bare å sende en mld oss imellom, så veit den andre at bikkja er på veit ned, eller opp hit. Sakka har mang en gang plutselig stått ved grinda vår. Og da er det 3 guttepelser her som går bananas i glede. De er jo herlige også. Så mange turer har det blitt på sletta. Med mange samtaler, latter og lek for bikkjene. Latmannstur kaller man sånt.

'Du er min Sakka, baaaare min '

Endel innetid har det blitt som seg hør og bør på vinteren. Gutta veksler mellom å gidde å aktivisere seg sjøl, og å bare sitte og trøkke og mase. Her er det en god blandings. Linus prøver å få med seg Tutten på lek, som ligger og er kjip og spiller død fordi han har ikke lyst å leke, og Evin sitter som vanlig å hinter som en gal om hvor idioter han syns brødrene er..

Blomster og kreativitet hører februar til. Jeg har hatt et par innfall med gode kreativitetsutløp, og det er godt. Det er sånn når lyset endelig er tilbake. Man får igjen, sakte men sikkert, litt håp og muligheten til å se framover. Som for meg igjen gir utspring i kreativitet. Nå er allerede dagen over 3 timer lenger. Tenk på det!!! helt fantastisk!

Vi har pussa opp kjøkkenet i løpet av vinteren. Vi har ikke gjort noe siden vi pussa det opp for 6 år sia, så det var virkelig på tide med litt forandring. Jeg klarte å treffe på grønnfargen på første forsøk, og syns det har blitt så fint. Det var også noen koselige dager, fordi ei venninne av meg hjalp meg med å male . Sånt blir jeg så takknemlig over. At venner stiller opp sånn og i tillegg syns det er veldig gøy. Espen hang opp bittesmå lys i jula, og jeg kommer ikke til å ta de ned, for syns det er så kult. Og passer rett inn i galskapen og kreativiteten her på Bruket. Herlige mannen min. Han veit godt hva kona hans liker, ja!

Og Linus er fortsatt Linus... her prøver han å innbille meg at han overhodet ikke har spist på Tommy og Tigern boka. Right.. Han har blitt to år og er i 2. pubertet. Endel ting har han blitt veldig flink på, som innkalling på tur. Endel andre ting er han sinnsykt sta på og kan drive meg te vanvidd. Som f.eks det å gidde å komme inn når de har vært i gården. Ikke tale om at han gidder! Så jeg har brukt myyye energi på det... og det ser ikke ut til å bli no bedre på en stund. Har den gutten bestemt seg, så har han bestemt seg. Ferdig med det. Til min store fortvilelse.

Vakker blå time på Bruket.

Vi har hatt noen fantastiske soloppganger den siste tia. Mange dager med sol har gjort at dagene har gått smertefritt. Frustrasjonen over vinteren har egentlig ikke vært til stede i år. Det er så godt å merke. Gutta har hatt det helt topp, for fram til for noen uker sia, så har vi kunnet bruke skogen så mye vi har villet. Og klart de blir lykkelige av det. Å kunne springe i skauen, og aller best, leke på Sletta med Sakka !

Og etter tur, på kvelden så slokner stort sett hele gjengen her. Bikkjer som katter. Og til slutt oss.. Da er det rolig på Bruket. Så nedafor er det bilder av alle som slapper av og koser seg. Med vilje uten Linus da han bruker mye lenger tid på å roe seg. Det er så mye annet å finne på.

Tutten har fått den gamle oppvask kosten som er verdens beste tidsfordriv. Når ikke broren hans har stjelt den, da.

Miller må som vanlig jåle seg litt når han skal sove. Det er ikke et arrangert bilde, han pleier å legge seg på steder han veit han kan bli tatt bilde av.

En tur te oppdretteren vår har det også blitt. De hadde to 4 mnd gamle hanner der, som jeg selvfølgelig falt heeeeeelt for. Heldigvis var de ikke til salgs, for da trur jeg at jeg hadde sliti. Men det holder lenge med 3 her, og Linus er som 2 sheltier. Og med Sakka rekendes rundt her så er det strengt takk i hopetall med pels og bikkjer. Og katter og høns. Det er nok å finne på her om noen skulle lure.

Vakre vakre valpen med altfor tunge ører, så han ser ut som en liten kanin!

'Det er kos på Sletta med pappa, det er så stas!!!'

Nå er det to tisper her i løpetid om dagen, så gutta bruker tia på å stå i kø foran porten for å komme ut og markere og leite. Evin har nå stikki av ca hver dag den siste uka.. Jeg gir opp den hønken der....

Ønsker dere alle en fortsatt god februar, og før vi veit ordet av det så er våren her!!!

Kjærlighet til livet

Noen ganger opplever vi at livet tar en rå og brutal vending. Og det er dessverre noe vi alle må igjennom en eller flere ganger i livet. For en måned siden traff denne brutaliteten Espen og meg, da vi mistet en av våre nærmeste i familien. Hvem og hvorfor spiller ingen rolle. Jeg ønsker å skrive dette innlegget som en hyllest, en hyllest til livet og til guttas rolle i mitt liv når kriser skjer.

Vi tar så altfor ofte livet og hverdagen for gitt. Meg sjøl inkludert. Og det å 'leve i nuet' har blitt en klisje uten sidestykke. Så skjer det noe brutalt og det eneste man ironisk nok klarer, er nettopp det å leve i nuet. For det er det eneste man orker å forholde seg til. Lammet står vi tilbake, og veit ikke hvor vi skal vende oss. Jeg vendte meg til gutta våre de to første ukene. Mine elskede guttær. Og det er det lureste jeg har gjort. For det jeg fant hos de, var ikke bare den ubetinga kjærligheten, de viste meg selve livet midt oppi alt annet.

De viste meg at gleden finnes midt i sorgen, at det er lov å føle glimt av den, at det er lov å minnes de gode tinga. Gå på stier jeg husker vi gikk, se blomster, trær og de sprakende høst-trærna som gir meg gode, trygge og fine minner. Kjenne været på kroppen, la vinden og styrtregnet hamle opp med følelsene mine. Kunne humre av Evin som får helt krampe fordi han blir litt våt og kald på potelotene. Og det var dette jeg forholdt meg til. I to uker. Kun dette. For bikkjer kan ikke annet enn å leve i nuet. De veit ikke om noe annet. De forventer ikke at du skal forklare, de lurer ikke på hvorfor jeg er lei meg eller sliten. De bare er. De er der for meg. De hjelper meg med å opprettholde rutinene med turer og mating. For jeg må jo. Jeg MÅ sleppe de på Sletta og bli tvinga til å se at de beiner lykkelige nedover som om ingenting har skjedd. Jeg blir rett og slett tvinga til å smile, og tvinga til å føle at veit du hva : det er helt fullstendig lov!! Midt i sorgen, den bunnløse sorgen så viser Evin, Linus og Tutten at det er lov til å puste. Om det så bare er i 10 minutter.

Bikkjer spør ikke hvorfor, de går ikke rundt å lurer på og er redd for å si noe feil, de er ikke stressa for at de ikke stiller opp nok, eller om de gjør de riktige tingene. De bryr seg ikke om man sørger 'riktig' eller ikke. De bare er.

De er der.... for meg ... med en trang til å vise meg glede, at den fortsatt finnes, og at det er lov å føle på den tross alt. Og at livet er her og nå.

Bursdagsgutten Evin

Da har vår elskede Evin akkurat fylt 8 år! Det er for meg rimelig uvirkelig. For det vil da si at det er 5 1/2 år sia han kom til oss. Mye har skjedd siden det. Han har fått to brødre og høns opp igjennom åra. Fra å være aleine med oss, Monsen og Miller, så har han gått fra å være relativt rolig, til å bli en stolt flokkleder og en skikkelig lekegutt. Sjøl synd jeg det er litt stress at han har blitt 8... det er liksom så gammalt føler jeg.. føler at det går feil vei.. Men jeg veit at det er mange gode år igjen framover, så egentlig er det fullstendig grunnløst å tenke sånn.

Så med det, gratulere så mye vår Elskede vakre Evin!

Evin 3 1/2 år og rimelig nyinnfløtta på Bruket. Jeg husker at det er Espen som tok det bildet og sendte til meg fordi jeg var på leirskole med elevene mine. Og stakkars ekstremt lydige Evin blei satt i langline ute fordi Espen var så redd for at han skulle løpe ut på gata. Mens når jeg var hjemme så gikk han alltid løs. Espen er jo søt også.

Så etter ett år dukka den første broren hans opp. Han var litt skeptisk til å få en valp døttanes inn i livet sitt, som syns på bildet, men de blei raskt uadskillelige og har kosa seg i hverandres selskap siden. De leker sammen, sover sammen og spiser sammen. Og ettersom jeg har skjønt så er Tutten fortsatt yndlingsbroren til Evin.

Etterhvert, da Evin var 6 år, så dukka det jaggu opp en lillebror til!! Denne gangen skjønte Evin fort at dette var en mye staere og mer frampå bror, så de var til tider litt i tottene på hverandre. Men det skal sies, at for en storebror å være så er han utrolig omsorgsfull. Så fort en av de andre er borte/lagt seg i et annet rom, så tasser han rundt og leiter helt til han har spora opp både Tutten og Linus. Han roer seg ikke ordentlig før flokken hans er samla.

Så hadde vi jo kattunger til oppflasking her ei stønn, og Evin stilte opp som bare det. Han krevde å ligge ved siden av buret om natta, og da jeg prøvde å fløtte det ut i stua, ja da blei Evin stående og pipe. Det er helt utrolig!!!

Så igjen, gratulere så mye. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten Evingutten min. Han gir en så oppriktig, betingelsesløs og varm kjærlighet at det egentlig er umulig å beskrive. Han er tøff, lydig, ekstremt kjælen heeele tia, han er mild, god, omsorgsfull og sta. Og ikke minst, min hjertegutt som får meg igjennom hverdagen. Selvfølgelig elsker jeg alle gutta mine like høyt, men det er noe helt spesielt med Evin. Han er den første bikkja jeg noen gang har hatt. Og han fortjener å bli feira stort på bursdagen sin!

Til slutt et bilde av hvordan veldig mange kvelder blir tilbragt her hjemme. Og her er Evin lykkeligst, for han har nemlig vinni over brødrene sine i kampen om kos i sofaen. Rare gutten vår.