Tuttelek i sola. Deilig med sommer

Om videoen ikke vil starte, så spol litt lenger fram så starter den.

Jeg velger meg våren

Og der.. endelig.. nå er den her. VÅREN. Den etterlengtede, savnede, higende våren. Det er rart å oppleve hvordan vi våkner til liv igjen. Hvordan energien kommer tilbake, gleden, den travle hverdagen jeg glemmer hver vinter, oppgavene, gjøremålene.. Ispedd blaff av øyeblikk med lykke, ro og ettertanke. Det klør i hagefingrene, lukta av jord og skau pirrer sansene, og sørlig vind hvisker søte ord om lysere tider. Ja det er endelig vår på Bruket.


Og med våren kommer de daglige besøkene hos Zafira. Det er nytt og spennende for Linus, som er vant til å kun gå tur. Nå skal vi plutselig innom Zafira hver gang, og nåde oss om vi prøver å si at vi ikke kan. Her forventes det full hagestatus-sjekk hver dag. Det er noe av det koseligste jeg veit. I vår hagegalskapsverden.. Hvordan vi surrer oss inn i hagedrømmer, sittende i timevis bare for å snakke om roser og stauder. Legge planer for neste prosjekt, le av hvor latterlig avhengig vi er av hage og blomster. Hvordan galskapen igjen har tatt overhånd. Haha. Det er godt vi er klar over det sjøl.

Tidligere i uka fant Espen og jeg ut at nå var tia inne for første opptenning på bålplassen vår i hagen. Det er så vakkert å kunne gå i skumringa i sin egen hage og vanne, plante noen nye stauder og pusle mens gutta leker og det spraker mildt fra bålet. Jeg kan bli veldig tankefull på sånne kvelder. Positiv tankefull. Og det er veldig godt å oppleve. Espen fikk også ut endel frustrasjon den kvelden da han på oppdrag fikk ødelagt og delt opp to ødelagte tre-stoler som skulle på bålet. Det var en meget fornøyd mann som tusla inn i huset igjen etterpå. haha. Glimrende terapi for en frustrert mann.

Den gamle sinkvasken som jeg fant på Grinda i fjor. Kassa er fra loppemarked, og blir full av markjordbær på sommeren. Egenhendig stjelt fra Sletta.

Jepp. Beskjæringa er i gang for fullt på Bruket. Og da... i tradisjon tro... Evin sittende i en ubeskrivelig dum stilling oppå avkappet.. Tutten gadd å være med i ca de to sekundene det tok meg å ta bildet, for så å beine rundt huset igjen for å leke med lillebroren sin. Evin blei selvfølgelig sittende på samme sted..

Instinkt hos dyr er noe som alltid har fasinert meg. Tuppene gjør dette hver dag. De finner seg en jordflekk og begynner å sparke og grave en grop. Så legger de seg ned og tar dagens sandbad. Reint instinkt. Det er så herlig å se på, utenom akkurat når de som her velger ut et område midt i bedet hvor de stakkars spirene prøver å jobbe seg oppover..... arg....

Jeg fikk tuppene vekk derfra, men ikke lenge etter kom Monsen for å rulle seg... Jada han klør pga røyting om dagen, men MÅ de holde på oppi bedet. Vi har milevis med jord i skauen å ta av, men neeeeida. Plag meg mest mulig. Og få med Linus på det i tilegg... jeg gir opp. Gi meg styrke. Jeg bare krysser fingrene for at de staudene som spirer rekker å komme seg nok opp til å overleve.

Avlegger av rabarbra fra mitt barndomshjem på Husvik. Den har jeg passa så utrolig godt på, for den har stor affeksjonsverdi for meg. Det er fra den samme planta som vi spiste av da vi var små. Mormor pleide å komme over til oss med rabarbra og den obligatoriske koppen med sukker i.

Da har det allerede gått 3 uker sia mora til Linus fikk kull. Jeg fatter ikke hvor tia blir av. Jeg har allerede besøkt de, og har på et pussig vis klart å holde meg unna tanken og fristelsen på å stjele med meg en hjem. Men når jeg tenker etter så er det egentlig ikke så veldig rart. For en viss Linus er i full pubertet-, trass- og tøffingalder, noe som går meg fullstendig på nervene om dagen. For Linus er og blir en meget unormal bølle av en bikkje. Han er ikke slem eller ulydig, han skal bare absplutt ha et ord med i ALLE avgjørelser om dagen..... Og det har jeg egentlig verken tid eller tålmodighet til...

Men det skal sies, at makan til flott bikkje har jeg sjeldent vært borti. Jeg er selvfølgelig innhabil hva han angår, men til å bare være 7 mnd så har han utrolig flott pels og fantastiske farger. Nå om dagen så ser det nesten ut som han har for mye pels for sin egen størrelse. Det er vanskelig å forklare, men det er så tjukk og flott pels at det nesten kan forveksles med pelsen til en voksen hanne. Linus overrasker oss stadig. Så all ære til Mainland og Flinthaugen som avler fram så flotte bikkjer. Først og fremst med fantastisk personlighet og lynne, men også sheltier med sunne, flotte og iøyenfallende linjer. Jeg kan ikke skryte nok av de som oppdrettere av sheltier.

Evin tenker i sitt stille sinn... ' særlig at du er så uskyldig og søt som du later som der du ligger... den biter jeg ikke på ass. Dustevalp'

Som nevnt tidligere. Myyyyyye pels på den bikkja. Her i en noget pussig stilling. Vi koseleker, må vite. Eller.. Linus jobber hardt for å egle på seg broren sin som opprinnelig lå i fred og sov

Baksiden med våren er alt ute som kan tas med inn. Evin og Tutten har aldri vært så veldig på verken pinner, kongler, løv eller andre ting man gjerne finner ute. Og om de en sjelden gang har gjort det, så har de lekt med det ute. Mens Linus.. han skal ikke bare leke med det. Han skal samle alle de forskjellige tinga inne. Her representert ved greiner med puselabber som jeg har lagt ut etter å ha hatt de i stua i påska, en stk cherrytomat fra tuppehuset, og sist men ikke minst....

.... ett stk egg, lagt på frimark av ei tuppe, som vi pent og pyntelig tar helt med inn for å vise....

......bare for å knuse det inne på parketten i stua, for så å spise det opp...

Nevnte jeg at jeg trenger at noen gir meg litt styrke. Godt det er vår og lyse dager.

Ha en strålende 17.mai alle dere der ute

Deilige vårdager

Våryre Tuttær

Neppe noe som er mer beskrivende for at våren er her som denne videoen. Helt herlig. Endelig.

En dag i vårt vårliv

Ja da har endelig den etterlengtede våren kommet til Bruket. Det har vært noen tøffe vintermåneder, og den har nok hatt negativ innvirkning på de fleste i år. Men nå er våren her og jeg har fortrengt alt som heter snø, kulde og mørke. Måtte bare åpne hverdagsinnlegget med et bilde fra i vinter. For å minne om hvordan det så ut for en måned sia. Nå har vi hatt sol i over en uke, og jeg har nesten ikke satt beinet innafor døra, vi er bare ute og koser oss og jobber.

Linusen blei storebror i går. Vi har gått og venta og vært så spente her. Bare to dager over tia så fødte Chanel 4 friske og sterke valper. Jeg må bare holde meg unna Mortensrud i tia framover, da det er livsfarlig for meg å se valper selvom Linusen bare er 6mnd...

Og da har det blitt en tradisjon. Tuppene hopper opp i urtekassa mi og legger egg.. veldig praktisk, da den står rett utafor verandadøra og kjøkkenet.

Endelig mulig å gå i skauen over veien for oss. Monsen er med uansett. Han har i det siste fått det for seg at han skal klatre i superfart opp i trær, for så å skli ned igjen. Jeg aner ikke hvor han har det fra.

Linus sin første skautur. Ikkeat jeg trodde han skulle syns det var skummelt, men å så til de grader beine rundt å klikke og være lykkelig hadde til og med ikke jeg sett for meg. Jeg digger den bikkja mer og mer for hver dag som går. Han er i puberteten og gjør mye spik... men endel av det er morsomme og veldig rare ting som bare han kan finne på, haha

Etter løping i skauen så var det lunsj med påfølgende kosetid. Her har Linus sovna på ryggen, noe han plutselig har begynt med i det siste, men mi bh i munnen godt holdt fast med begge potene. går det an å bli så søt, og klare å komme seg unna med så mye...

Jeg kooooser meg

Da var det på tide å komme seg ut i hagen og begynne å jobbe. For hvert år så er det nye prosjekter her på Bruket. Det jeg er mest spent på i år er om rosehagen min har overlevd vinteren. Snø fungerer godt som dyne og beskyttelse, men med over 2 måneder med kulde og til tider uker med ned mot -20, så er jeg ikke helt sikker...

Tradisjon nr.2 her er at Agda, som eneste tuppe, følger ivrig med og hjelper til med hagearbeidet. Hu fulgte etter meg fra bed til bed, holdt på helt oppi meg og sparka og hakka og var veldig stolt av å hjelpe.

Siden gutta og tuppene sjelden holder seg i ro her, så blir noen av bildene logisk nok litt uklare. Her har Linus jaga noen av tuppene bort til oss, Evin var igjen bestemt på å sitte midt i bedet, og Agda står og hakker der hvor jeg holder på. Det er nå 3.året på rad at Evin leker hageassistenten min. Har en haug av bilder her på bloggen fra de to foregående åra hvor han sitter i bed... jeg var spent på om han ville gjøre det i år også, og Evin er ikke en bikkje som svikter, nei.

Linus ville også hjelpe med å grave og fjerne løv og granabar.... han skjønte ikke helt hvorfor jeg ikke var så takknemlig for måten han hjalp meg på. Er noe med at jeg er liksom ikke ute etter å grave opp selve løkene og staudene... Det er på en måte de som er grunnen til at jeg har bed.. men det vil ikke Linus høre på gitt. Igjen..pubertet og trass..

Gleder meg så til å tenne opp i bålplassen vår igjen, som jeg lagde i fjor. Noe av det beste jeg veit i verden er å sitte her på kveldene sammen med mannen min og se på stjernene og høre sprakinga fra bålet. Evin er veldig redd for det, og sitter på verandaen, men kanskje jeg kan få han til å iallefall ligge litt nærmere i år. Han ser så forferdelig trist ut der han sitter helt aleine på verandaen og ser lengtende på oss...

Jah.... det begynner å nærme seg kveld etter en lang dag ute. Jeg har tatt bikkjesenga ut i stua så gutta kan sove. Men som i alle andre tilfeller så har Linus andre planer. Hver kveld gjør han dette. Han drar dyna over gulvet og enten ut i gangen eller ut på nkjøkkenet. Der blir han liggende og gnage på trekket helt til han sovner. Så legger Tutten seg som oftest i senga, mens Evin ligger mellom sofaen og bordet i stua.

Litt hjernetrim. For på verandaen og i hagen, da kan de holde på i en evighet med å leite. Flott trening for hjernen. Og praktisk for mor at gutta aktiviserer seg sjøl

Her om dagen fant jeg fram endel ting fra min barndom, bla. denne eggeglassholderen i porselen. Jeg blir så nostalgisk når jeg går igjennom de gamle eskene fra Husvik. Veldig kos å endelig kunne ta opp endel og få de fram fra mørket.

Veggen over sofaen i kosekroken på nkjøkkenet. Bildet er fra mormor og morfar, og hang alltid i gangen i huset dems på nHusvik. At det er ei jente og en collie gjør det enda mer spesiellt for meg.

Og da... etter tur i skauen, jobbing i hagen, mors kreativitetskick og leking for gutta så var det kvelden. Jeg rydda kjøkkenet, så tok med dyna dems og la den på gulvet. Der sovna alle tre rimelig raskt. Lykkelige og metta etter en drømmedag i vårsola, som vi har lengta etter i over 5 måneder.

Gjetergutten

En kort liten videosnutt fra Linus sin evinnelige gjeting.. her har han fått alle tuppene bort til verandaen og samla de i en flokk. Instinktene hans er virkelig tydelige, han er en aktiv gjeter. her om dagen løp han inn og ut av utegården, tok med seg tupper og jagde de inn i hønsehuset. Da han var ferdig stilte han seg parat foran døra og passa på at ingen tuppe kom seg ut av huset. Det er en fantastisk opplevelse å være vitne til en gjeterbikkje som er på jobb. Og i tilegg er han bare 6 mnd.. Jeg er så stolt av gutten min.

Hverdagen til en storfamilies mor

I hverdagen tenker jeg sjeldent over hvor heldig jeg egentlig er som får være øverstkommanderende for en storfamilie. At hverdagen min egentlig til tider er fylt til randen av forskjellige opplevelser, store som små. Jeg må innimellom bli minnet på det fra venner utenifra for å kunne se det. Stort sett føler jeg at jeg har en relativt rutinehverdag, hvor ting går ganske seint. Men det er egentlig ikke tilfellet. Det er rart hvor blind man kan bli på sitt eget liv.

Nå er våren i anmarsj her på Bruket. Espen og jeg snakka om det i går. At her er det enormt mange forskjellige ting som viser at våren endelig kommer. Det er de vanlige tingene med lengre lyst, snøen smelter, fuglene kommer tilbake osv. Men vi har også så mye mer her på Bruket. Plutselig må Espen være kattevakt når vi skal på tur, Tuppene flakset ut fra hønsehuset i pur lykke i dag, for første gang siden oktober. De har vært ute lenge nå, men da har de stort sett bare kikka litt ut, trippa litt rundt og så gått inn igjen. Gutta vil være ute hele tia, kattene er vekk nesten hele dagen, og det begynner å syde av fuglesang fra skogen. Bedet foran huset er nå snøfritt og jeg venter i spenning på de første spede spirene. Så nå syder det igjen av liv på Bruket, etter en lang vinter. Men ikke alt har vært like positivt de siste ukene...

Evin i bilen på vei til akutt-time hos dyrlegen

Min elskede, rolige og tålmodige eldstemann hos dyrlegen

For å gjøre en veldig lang historie så kort som mulig, så kommer det et resyme. Gutta og jeg var på et par timers deilig tur i forrige uke. Endelig fikk vi gått skikkelig. Da vi runda hjørnet ved Bruket så beina gutta oppover i vill lek. Da jeg fikk tatt de igjen så satt Evin på bakken og så opp på meg. Han hadde tydelig vondt i et bein. Jeg fikk han med inn, de spiste, herja litt og sovnet. Jeg sjekka jo beinet med en gang, han viste ingen tegn til smerte, så jeg lot han være. Da jeg våknet dagen etter oppdaget jeg at han lå på samme plass som kvelden før, og han klarte ikke å reise seg opp. Jeg bar han ut på kjøkkenet og sjekket han. Jeg sjekket hele ryggraden, trykket forsiktig nedover for å se tegn til smerte, ingenting. Sjekket alle bein, potene, reflekser og bøyelighet. Da han ikke viste noen tegn til smerte, og Evin hyler om han har vondt, så satte jeg han på gulvet for å se om han klarte å gå. Han gikk to skritt og seg sammen. Jeg hadde en anelse om at det handlet om høyre bakbein. At han hadde strekt en sene eller tråkket over. Det skjedde såpass akutt, og etter mange år med katter og bikkjer, så veit jeg godt at sånt skjer fort. Dessuten var det rein holke der de lekte.

Jeg bastemte meg for å ta han med til dyrlegen for å sjekke han og evt få smertestillende. Min faste dyrlege har fri på onsdager, så jeg måtte ned til en annen i byen. Vi kom dit, hun sjekket alt jeg hadde sjekket og kom fram til samme konklusjon, at det handlet om bakbeinet. Det som skjedde videre er en gåte for meg, selv nesten en uke seinere. Jeg har selvfølgelig forklart hele situasjonen for henne, og mine tanker rundt det. Evin har vært sunn og frisk, og dette skjedde akutt. Hu foreslår at vi skal ta røntgen av beinet og ryggen hans. Jeg regnet med at det forslaget kom til å komme på bane, så jeg var forberedt på det. Jeg takket nei til tilbudet. Så fortsetter hu og sier at vi er nødt til å gjøre det, at hu skal sende bildene til spesialist i Oslo, og få svar om noen dager. For de som ikke vet det så er røntgen av bikkjer en styggdyr affære. Det koster fort flere tusen. Jeg visste at han ikke hadde brukket noe, og at det mest sannsynlig ikke var noe alvorlig.

Så videre begynner hu å spørre mange uforståelige spørsmål som ikke hadde noe med situasjonen å gjøre. Om han hadde tisset blod, om han hadde haltet lenge, om han hadde feber, om han hadde vanskeligheter de siste ukene med å tisse osv osv. Igjen forklarte jeg hendelsesforløpet for henne, men hu ville ikke høre. Så sier hu at hu vil ta ultralyd av prostataen hans, da det å halte er et av tegnet på problemer med dette. Jeg tenkte at det er godt hu tar ting alvorlig og vil være på den sikre sia, men det er da grenser. Bikkja mi har tråkka over, han har ikke prostataprobemer. Jeg takket igjen nei, men hu pressa på, og sa at jeg kan legge han i narkose nå og gjøre det med en gang. Da sa jeg at det er fullstendig unødvendig, og dessuten vet jeg at det koster. Den nette sum av dette var 5500kr... Så jeg sto på mitt, forlangte resept på smertestillende, sa jeg kom til å dra til min faste lege dagen etter, ferdig med det. Til slutt ga hu seg, og jeg fikk vilja mi.

En noe oppgitt mor etter besøket hos dyrlegen

Evin fikk smertestillende og sloknet med en gang. Han sov i mange timer, utslitt og lykkelig for at smertene endelig hadde gitt seg. Utpå kvelden kviknet han til og gikk litt ute i hagen. Han haltet, men ikke mer enn at han kunne gå. Dagen etter fikk han også smertestillende, vi tok det veldig med ro og utpå dagen gikk han helt normalt. Jeg ville se det an et par dager, så jeg tok han ikke med til legen den dagen. Den tredje dagen fikk han ikke smertestillende, da jeg ville sjekke hvordan det gikk med beinet. Evin hadde sluttet å ha vondt, haltet ikke og har ikke haltet siden. Mitt spørsmål da er følgende... Hvor blei det av reaksjonen med, vi gir han smertestillende, ser det an noen dager, og blir det akutt værre så ringer du.... Igjen så er det flott at dyrleger tar ting på alvor, men å så til de grader gjøre mye ut av lite, det vil jeg ha meg frabedt. Og jeg sitter igjen og tenker at.... Hva om jeg ikke hadde vært så sta som jeg er. Hva med de som ikke stoler på seg sjøl i forhold til sånne ting. Hva med de som hadde betalt 5500kr for noe som var totalt unødvendig...

Jeg kunne ikke vite helt sikkert at han kun hadde tråkket over, men jeg er av oppfatningen om at det er mulig å først se an ting før man begynner med så omfattende ting.. Jeg var lettere frustrert i dagene etterpå, av hvordan de så lett kom med forslag som koster tusenvis av kroner, uten å i det hele tatt gi tegn om å høre på meg som eier av bikkja. Nå er Evin helt bra igjen, etter kun 2 dager på smertestillende, og 5 dager i ro. Heldigvis. Men jeg sitter igjen med en ekkel følelse av å ha blitt utsatt for en form for pengemaskin, hvor man gjør små ting til store katastrofer. Jeg er ikke tilhenger av den type legevirksomhet. Jeg elsker gutta mine over alt på jord, men jeg stoler også på min egen intuisjon som mor, og vil ikke hoppe på første og beste forslag. Det var egentlig det værste. At jeg følte at jeg måtte stå der og forsvare og forklare at jeg tross alt var glad i gutten min, selvom jeg ikke ville ta røntgen og ultralyd fordi jeg mente det var unødvendig. Det var en veldig ekkel opplevelse. Jeg følte meg som en dårlig mor, en som ikke brydde seg om gutten sin helse... Noe som er så langt fra sannheten som det går an å komme. Så det var vondt, og sånn skal man ikke føle.

tuttane på tur et par dager etter legebesøket. Evin er ved sine fulle fire poter og koser seg

Vår er lik tulipantid på Bruket.

Ja Linusen har kommet i puberteten, men det må bli et eget innlegg, da jeg ikke tror det er plass til min glede og frustrasjon over det lille krapylet vårt på ett halvt år. Gi meg styrke

Vi har tatt det rolig pga Evin den siste uka, så det har vært endel hjernetrim for de isteden. Ingenting er som å stå i sola i verandasøra, høre det pipler fra taket og se på gutta våre som leiter etter kattemat i snøen. Da er livet godt å leve... Det skal nevnes at Linus nå har finni ut at det går an å stjele egg hos tuppene, for så å grave de ned i snøen på ymse plasser i gården....

Linus.......igjen.....denne kurven står egentlig i stua, helt på andre sia. Men her en kveld bestemte han seg for at nå skulle han jaggu ommøbelere litt. Så Linus tok tak i nøstet og dro med seg hele kurven ut på kjøkkenet, til mors fortvilelse... etter denne hendelsen finner jeg nå stadig ting, klær og dyner på steder de virkelig ikke skal ligge....

Lysstøping er tilbake på Bruket. Det er noe av det beste og mest beroligende jeg veit å holde på med. Tusen takk til mor, søster og tante som samler stearinlysstumper til meg, så jeg kan støpe kubbelys og gi tilbake. De er så vakre. Og er en genial måte å resirkulere og dermed få brukt alt av stearin til siste rest.

Et annet sikkert vårtegn her på Bruket er når Agda forlanger å delta i aktivitetene inne. Det er fortsatt ingen av de andre som oppfører seg sånn. Jeg ler meg ihjel av den tuppa. Nå har de begynt å legge for fullt. I dag var det 2 dager sia jeg henta inn egg, og kunne nå ta med hele 11 egg inn. Da er virkelig våren her. Helt herlig

Er det noe Linus og Tutten elsker så er det å sloss om pinner ute. De beiner etter hverandre, gjerne Linus først med halen i været, og stadig ser han bakover for å sjekke at broren hans er i helene på han og leker. Så rapper Tutten pinnen, og rollene byttes om. Fra tid til annen så har de tak i pinnen på hver sin side og løper lykkelige bortover veien. Det er søskenkjærlighet, det..

Og endelig, endelig er sola over åsen og varmer stua på nytt.

Midt oppi alt i hverdagen så måtte det jo skje. Linus blir akutt dårlig i magen og får diare... Jeg veit jo at vaøper kan få det, da systemet ikke er helt i gang enda, men det gjør det ikke noe morsommere å måtte ha bøtta framme og vaske til alle døgnets tider.... og som oftest så rakk han ikke ut i tide heller. Så det blei mange badinger sammen med pappa i badekaret den uka.. Så nå er han vant til det, han står som en prins, til mors lettelse.

Igjen så er ikke jeg den som løper til legen så fort noe skjer. Eneste grunnen til at jeg dro akutt ned med Evin var fordi han ikke klarte å reise seg. Tutten haltet i fjor, etter å ha tråkka over, men da dro jeg ikke fordi han var såpass aktiv. Så jeg bestemte meg for å se det an med Linus et par dager, da det også er veldig vanlig for valper med diare. Han spiste litt mindre enn vanlig, men var ellers som han pleier. Kvikk, bøllete og kjælen. Da det hadde gått tre dager sjekka jeg litt opp på nettet i forhold til evt kurer man kunne gjøre selv. Jeg er tilhenger av gamle kjærringråd, alternativ medisin og husmortriks, så jeg sjekka litt rundt. Det lå mange gode forslag ute, bla med Biola og yoghurt, som jeg allerede hadde gitt han for å prøve å stabilisere. Det var ikke noe blod, så det var ingen tegn til noe alvorlig. Så ringte jeg oppdretteren min, for jeg veit at hu tenker likt som meg. Hu anbefalte meg, som var en av forslaga jeg hadde kommet over på nettet, å sette han på en fiskebollekur et par dager. Da ville han få i seg saltene som kroppen trengte, og fiskebollene skal være bra for å stabelisere magen. Som den husmoren jeg er så hadde jeg selvfølgelig en boks stående. hehe. Så han fikk dette tre ganger om dagen i to dager. Etter bare første dag oppdaget jeg at han ikke hadde vært på do. derimot så tissa han mye. Dagen etter, fortsatt på kur, hadde han ennå ikke gjort noe. Så utpå kvelden måtte han. Og da var han helt fin i magen igjen. Det er noe av det sjukeste jeg har vært med på. Ingen medisiner, ingen legebesøk. Kun et godt gammelt kjærringråd.... Jeg blir så glad for ting som det er mulig å gjøre selv. Hadde han fortsatt med diare, blitt slapp og utafor hadde jeg selvfølgelig tatt han med til legen. Det er ikke poenget. Poenget mitt er at jeg liker å prøve alternativer først, før jeg stapper i gutta våre alskens remedier.

Mors intuisjon lenge leve